Kirkens Nødhjelp Magasinet
Zambia
Små barn som blir voldtatt og kvinner som bankes opp, er noe av det lederen på krisesenteret i Samfya i Zambia møter. Men Ruth Nayamg velger å fokusere på alt hun
kan endre og alle livene de redder.
TEKST: Anette Torjusen. FOTO: Håvard Bjelland.
– Da vi startet opp senteret her, var alt så følelsesladet og vanskelig. Jeg klarte ikke å slutte å gråte, men det har endret seg. Nå ser jeg hvordan mennesker kan få et godt liv etter at de har vært her hos oss, sier Ruth Nayamg, koordinator for krisesenteret i Samfya.
I Samfya står tradisjoner sterkt, og det er mye overtro i distriktet – som at hiv kan kureres med sex med et jentebarn, eller at man kan gjøre som man vil, så lenge man er mann. Kjønnsbasert vold er utbredt, og behovet for å gjøre noe var stort.
I 2019 inngikk Kirkens Nødhjelp en fireårig avtale med EU for å støtte ofre for kjønnsbasert vold og jobbe for å endre holdninger i provinsen Luapula. Programmet, Natwampane, skulle rulles ut i tolv distrikter, der Samfya var et av dem. En viktig del av prosjektet er bedre samhandling mellom ulike etater, som sykehus, krisesenter, politiet og rettsinstansen. I stedet for at ofre skal oppsøke alle stedene for å få hjelp, er krisesenteret et knutepunkt der alle tjenestene er integrert.
– At babyer blir voldtatt, er helt forferdelig. Det samme gjelder unge jenter som blir voldtatt og gravide. Noen får ødelagt livene sine for alltid, sier Ruth.
Vi møter henne på undersøkelsesrommet på krisesenteret. Den lille senga er et symbol på alt som er galt. Her blir små jenter undersøkt for kjønnssykdommer, voldtekt og graviditeter.
– I begynnelsen var det både vanskelig og smertefullt for meg se babyer som var blitt voldtatt. Jeg ble følelsesmessig engasjert. Men jeg skjønte at det ikke gikk i lengden, og måtte jobbe med meg selv, forklarer hun.
Hun begynte å fokusere mer på hva de kunne endre, mer enn den harde virkeligheten i det hele.
– Jeg så hvordan de som kom hit, endret seg. Hvordan de fikk hjelp til å bearbeide traumer og fikk behandlet fysiske skader. Jeg så oppfølgingen og støtten de fikk. Hvordan de fikk livsgnisten tilbake. At smilene kom tilbake. Det hjalp meg veldig og endret hvordan jeg tilnærmet meg dette, sier hun videre.
Det er ikke bare hun som er forandret. Også samfunnet har endret seg, forklarer hun.
– Da vi begynte å jobbe her, var det aldri noen som anmeldte kjønnsbasert vold. Det var noe som foregikk i det stille. Ved holdningsskapende arbeid har vi økt bevisstheten om hva som er kriminelle handlinger.
På grunn av tradisjon har mye fått passere uten at noen stilte spørsmål ved det, slik vi gjør nå, forklarer hun.
– Nå anmeldes voldtekter og vold. Vi får telefoner på hjelpetelefonen vår, og vi har fått god hjelp av tradisjonelle ledere for å prøve å endre dette. Vi har jobbet hardt for at de som bor her, skal forstå at slike handlinger er kriminelle og ødeleggende for mennesker.
Samhandling er et viktig virkemiddel for å bekjempe kjønnsbasert vold. Derfor var det viktig at sykehuset og krisesenteret skulle ligge nær hverandre.
Et steinkast unna krisesenteret ligger sykehuset, og der fanges mye opp, som graviditeter, voldtekter og kjønnssykdommer.
– Krisesenteret er en naturlig del av oss, sier Zaccheus Lungy, som er direktør ved sykehuset.
Sykehusdirektør Zaccheus Lungy.
– Før var det ikke noe naturlig system somfanget opp kjønnsbasert vold. Jentene og kvinnene hadde ikke noe sted å dra, og mange vegret seg for å snakke med politiet. Nå kan vi sende dem til krisesenteret, og de får all den hjelpen de trenger, forklarer han.
Han forteller at det er gode rutiner for å fange opp seksuelle overgrep, voldtekter, incest og kjønnsbasert vold.
– Jeg blir så utrolig lei meg for at små barn blir seksuelt misbrukt, og vi ser det mest sjokkerende som kan skje mot små jenter. Kjønnssykdommer, hiv, traumer, forsøk på hjemmeaborter, knivskader og slagskader er noe av det vi ser. Men det å vite at vi er der for å hjelpe, er godt, sier han.
Tilbake