Kirkens Nødhjelp Magasinet
Malawi
Gracewell ble lam da gruva raste over han. Etter ulykken har han prøvd å få erstatning i flere år uten hell. Etter iherdig press fra Kirkens Nødhjelp har han endelig fått det han har krav på.
TEKST: Anette Torjusen. FOTO: Håvard Hovdhaugen.
– Livet mitt har endret seg, bare se rundt dere, smiler Gracewell når vi besøker han i Karonga, helt nord i Malawi. Sist vi var her, var det ikke smil eller glede å skimte. Han bodde i en falleferdig rønne, hadde ingen penger, og sønnene måtte bære ham rundt og hjelpe ham på do. Han var hjelpeløs etter en forferdelig gruveulykke, der han ble knust av et ras inne i gruva.
Gracewell var en av ti millioner mennesker som levde under moderne slaveri. Det var lange arbeidsdager i kullgruver uten mulighet til sikkerhetsutstyr, kontrakter, vann, toalett eller hodelykt. Flere hundre meter inne i bekmørke gruver på jakt etter kull.
Kirkens Nødhjelp møtte ham for første gang i 2021. Da fortalte han at gruva plutselig raste sammen mens han var på jobb. På sekunder gikk han fra å være en sterk familiefar til å bli hjelpeløs og lam for livet. Han var ansatt i Hara Coal Mine, en gruve som gjentatte ganger har blitt stengt på grunn av dårlig sikkerhet. Ulykkesdagen var den åpen, og han hadde ikke noe annet valg enn å gå på jobb.
Gruva ligger i Kambenene nord i Malawi og har 165 arbeidere. Sikkerhet har vært et problem fra dag en, siden oppstarten i 2015.
Sist vi møtte Gracewell, måtte barna hans hjelpe til med alt. Før ulykken var han en aktiv og arbeidsom mann, full av styrke og pågangsmot.
Han husker fortsatt ikke noe fra ulykken, men minnes at han ikke klarte å bevege seg og hadde vondt overalt.
Gracewell fikk knust hofta og hadde store skader i magen og bena. Han ble sendt til sykehus hvor han ble værende i et halvt år, og han var lam fra livet og ned.
I 2021 hadde han verken fått erstatning eller oppfølging fra gruveselskapet, og han var både sint og bitter.
– Jeg kan ikke jobbe, jeg kan ikke gjøre noen ting, sa han da.
Gjennom Kirkens Nødhjelp og vår partner søkte han da om erstatning, noe han nå har fått.
Det er en helt annen mann vi møter nå. Ikke bare har han fått erstatningen han har krav på, han har også fått god oppfølging rent helsemessig og har trent seg sterk. Nå må han ikke lenger bæres rundt, men forflytter seg selv fra den splitter nye rullestolen rundt på gården.
– Jeg har trent mye og føler meg også mye sterkere, forteller han og legger til at han har fått en helt annen kraft og følelse av egenverd.
Selv om mye har falt på plass, er ikke livet lenger som det var.
– Det er fortsatt tungt og vanskelig. Jeg kan ikke hjelpe til på gården slik jeg pleide, og jeg er jo fortsatt avhengig av hjelp fra familien. Det synes jeg er trist, sier han.
Gracewell har møtt mye motgang, men nekter å legge seg ned.
– Siden jeg ikke er så mobil, må vi tenke nye måter å tjene penger på. Derfor planlegger vi nå å starte en butikk her på gården. Jeg er jo her hele tida, så da passer det fint med en butikk her.
Han er veldig glad for at han har fått støtte og hjelp av Kirkens Nødhjelp i denne vanskelige tida.
– Endelig kan jeg se fremover, avslutter han.
Landdirektør i Malawi, Håvard Hovdhaugen, er glad for at Gracewell har fått et bedre liv og erstatning etter ulykken.
– Det var veldig fint å se ham igjen og se at det nytter å stå opp mot gruveselskapene. Det er ofte en lang og ensom kamp, og man blir fort maktesløs og overkjørt. Det er en umulig kamp å ta alene, sier han.
Gruvearbeiderne i Malawi har tøffe dager, og det har vært mye å ta tak i: mangel på vann, dårlige veier, store helseplager, mangel på toaletter, lange arbeidsdager, dårlig eller manglende betalt og elendig sikkerhet i gruvene.
– Heldigvis ser vi tegn til endring. Ikke minst har vi bedre dialog med gruveeierne gjennom komiteer som vi har startet, forklarer han.
Før kunne ikke arbeiderne stå opp mot ledelsen uten å risikere kraftige reaksjoner, i verste fall oppsigelser, men gjennom komiteer blir de nå hørt.
– Resultater av dette er to brønner, kortere arbeidstid, innkjøp av sikkerhetsutstyr og bedre helsetilbud. Men viktigst av alt er at vi ser at arbeiderne står opp for seg selv med en helt annen trygghet og verdighet, sier han.
Tilbake