Gjemte seg i kornåkeren under angrep

Da de hørte naboene bli skutt og drept, klarte familien på seks å redde livet ved å krabbe gjennom kornåkeren. – Vi var livredde, sier pappa Hareka Birnane Gebressegerss (40).   

Vi møter familien i Tuneybah, en flyktningleir to timer utenfor Gedaref i Sudan, på grensa til Etiopia. Sammen med 16 000 andre har Hareka og familien hans kommet seg i sikkerhet etter krigen i Tigray. Men det var så vidt det holdt. 

– Vi kan nesten ikke tro at vi overlevde angrepet i Mai Kadra. Mens folk ble drept av menn som gikk fra dør til dør med kniv, øks og skytevåpen, ble vi reddet av skuddene hos naboen, forteller han. 

For lyden av skuddene ble farevarselet som fikk familien ut av huset og inn i åkeren. 

– Vi løp alt vi kunne ut av huset og inn i åkeren. Der krabbet vi og ålet oss fremover, slik at de ikke skulle se oss. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. 

Lå døde i gatene

Siden november i fjor har krigen herjet i Tigray og sendt nærmere 70 000 flyktninger til Sudan. I Tuneybah bygger Kirkens Nødhjelp toaletter og dusjer og deler ut hygienepakker. I tillegg har vi åpnet et senter der vi tilbyr psykososial hjelp og støtte.

Hareka, som livnærte seg som bonde i Etiopia, forteller hvordan situasjonen stadig ble verre i hjemlandet. 

– Det hardnet til og kom mange bevæpnede til området. Dagen vi flyktet, gikk de fra hus til hus. Der stilte de opp alle menn over 25 år og kvinner som kunne bære våpen. De ble skutt foran øynene våre, og det var helt forferdelig, forteller han opprørt. 

Mens familien flyktet for livet, måtte de passere flere døde kropper som lå i gatene.

– Folk fikk ikke lov til å hente sine kjære som lå der døde. De skulle ligge der som advarsel, fritt frem for hyener å forsyne seg, sier han stille. 

Håper å vende tilbake

Han hadde aldri trodd de skulle komme seg unna. 

– Vi var så slitne og klarte ikke løpe med de små barna våre. Når jeg tenker på det nå, kan jeg nesten ikke tro at vi lever. Vi måtte reise fra alt vi eide og alle dyrene våre. Vi var så slitne at vi ikke trodde vi skulle klare det. 

Nå bor de i et av teltene i leiren med livet på vent. Håpet er å snart kunne vende tilbake til hjemlandet, men det er fortsatt umulig.

– Vi er bare så lykkelig for at vi lever og er i sikkerhet, men vi er fortsatt sterkt preget av det vi har vært gjennom. 

 

Red. anm. Det er ulike versjoner om hvem som stod bak massakrene i Mai Kadra, men det er enighet om at det skal granskes, slik at de skyldige kan straffes. 

 

Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland. 

Tilbake