Kirkens Nødhjelp magasinet
Abrahet Kahsai (35) ble født på flukt fra Etiopia til Sudan i 1985. Nå har krigen i Tigray igjen ført henne over grensa. Denne gang med ansvar for fire døtre.
Den tre år gamle datteren Hermela sitter på den ene armen. Med den andre dekker hun på bordet med etiopiske retter som injera og linsegryte. Ekstrajobben hun har i flyktningleiren Tuneybah i Sudan, gir henne litt mer å rutte med. Noe som kommer godt med etter at ektemannen forsvant i flukten fra Tigray.
– Vi hadde et nydelig liv, og nå har vi mistet alt, sier hun stille.
Sist Abrahet søkte tilflukt i Sudan, var hun nyfødt. Da måtte familien flykte fra sultkatastrofen som herjet i Etiopia. Nå er det krig som har sendt henne på flukt. Hun håper oppholdet i landet blir kortere nå. Sist ble hun boende i 16 år.
Tilbake i Etiopia fikk hun etter hvert ektemann og fire jenter. De livnærte seg som geitebønder på gården som lå på grensa til Tigray, i Amhara-regionen.
– Vi fikk beskjed om at områder ikke langt fra oss ble bombet. Angrepene kom nærmere og nærmere, og vi ble bedt om å komme oss nordover i Tigray, forklarer hun.
Hun og ektemannen samlet døtrene, pak-ket det aller mest nødvendige og forlot landsbyen.
– Vi var mange som flyktet sammen fra landsbyen, og i alt kaoset kom mannen min og jeg bort fra hverandre. Siden da har ingen sett han, og vi frykter at han ikke klarte å krysse grensa.
Hun og døtrene gikk og gikk i flere uker. De var sultne, redde og bekymret for hva som hadde skjedd med Abrahets mann.
Jo lenger nord de kom, desto tryggere trodde hun de ville bli. Men det var ikke tilfellet. I stedet ble de vitner til grufulle hendelser. Hun forteller at de så menn bli skutt, og at skytevåpen, økser og kniver ble brukt mot uskyldige.
– Vi ble stoppet på veien, og flere fra landsbyen min ble drept foran øynene våre. Det var grusomme syn, og gata var full av døde kropper.
Til slutt kom de seg til Sudan og leiren Tuneybah. Kirkens Nødhjelp bygger doer, dusjer og sørger for psykososial hjelp her. Abrahet forteller at selv om de er i sikkerhet nå, har ikke redselen fra flukten sluppet taket.
– Jeg er så bekymret for mannen min, jeg er redd han er død. Datteren min, Hermela, våkner om natten og er så redd. Selv har jeg hjertebank og panikkanfall, og jeg er så utrolig sliten. Men jeg må holde meg sterk for jentene mine.
– Nå har de bare meg, og vi kan ikke reise tilbake. Alt vi kan gjøre er å vente.
Abrahet kom bort fra mannen sin på flukt fra Tigray til Sudan. Nå er hun alene med fire døtre. Yngstedatteren Hermela sliter med å sove etter den dramatiske reisen.
Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland.