Kirkens Nødhjelp-magasinet
Tema: Kjønnsbasert vold
På 80-tallet vervet Tony seg til militære opprørsgrupper og deltok i krigen i nesten seks år. Nå, nesten 30 år etter, sliter 50-åringen fremdeles med de psykiske ettervirkningene av det han har vært med på. Han angrer bittert på at han trosset faren og lot seg verve, og sier at om han levde 1000 ganger til, så ville han ha sagt nei 1000 ganger.
– Jeg var ung, og vi ble raskt hjernevasket. På grunn av all fiendtligheten du ser, det du opplever, alle menneskene som blir drept foran deg… De overbeviste oss om at disse menneskene var fiendene våre. Det ble et normalt liv, som det livet hvem som helst lever nå. Det er vanskelig å leve med det jeg har gjort og sett. Mer enn én gang måtte jeg plukke opp biter av mennesker etter et angrep, sier Tony.
Det han synes er vanskeligst å leve med, er hvordan han har behandlet sin egen far og sin egen sønn.
– En gang vi kranglet skikkelig, tok jeg opp geværet og siktet på ham. Jeg forstår ikke hvordan noen kan gjøre noe sånt. Dette var min far – han som hadde gitt meg livet, sier Tony.
De psykiske problemene ble større da krigen var slutt. Han følte et enormt sinne i seg og lot det gå ut over sønnen sin, som han beskriver som en fredelig person.
– Jeg ville at han skulle være en «ekte mann» som ikke var redd for døden, en som kunne gjøre som sin far. Men alt jeg så var hvor motsatt han var av meg. Dette plaget meg, og jeg behandlet ham alltid med fiendtlighet, sier Tony.
Etter hvert ble han så psykisk plaget at han bestemte seg for å ta tak i problemene, og fikk kontakt med Kirkens Nødhjelps partner ABAAD. Nå er han i siste runden av psykoterapien han har fått der.
– Jeg måtte velge om jeg skulle forbli aggressiv, fiendtlig og negativ mot folk eller om jeg skulle bli et menneske det er verdt å elske. Det er jo til syvende og sist jeg som er premissleverandør i eget liv, det er jeg som må ta valgene for meg, sier Tony.
– Det viktigste jeg har lært på ABAAD var å få løsnet alt jeg hadde stengt inne i meg selv. I begynnelsen var jeg helt paralysert av alle følelsene, men terapien lærte meg å forstå meg selv bedre. Så startet prosessen med å endre den negative oppførselen til å bli mer positiv. Til syvende og sist vil du miste deg selv om du ikke tar tak i det, fordi det er du som opplever smerten. Krigen hjernevasker deg til du overopphetes og eksploderer. Hvordan? Drap, våpen, missiler – det kan ha mange ulike former, sier Tony.
Tony snakker også om det «positive» ved å delta i krigen – at man føler seg heltemodig og blir glorifisert av de andre. Å bli en vanlig «mann i gata» når freden kommer er ikke enkelt når man lenge har sett på seg selv som en helt. I tillegg skal man leve med hva man har gjort – og leve sammen med mennesker som man tidligere kriget med.
– Jeg føler meg skyldig overfor de andre i landsbyen, som tidligere var fiendene mine. Mange må leve videre med de skadene som motstanderne – som meg – påførte dem, som at de mistet hender og føtter. I dag er disse mine venner, og jeg angrer veldig, sier Tony.
Tilbake