– Ikke lov å gi opp håpet!

Ti år etter at palestinske kirkeledere undertegnet Kairos-dokumentet, er situasjonen til palestinerne blitt enda verre. Årets tema for Kirkeuka er likevel «Håp og handling for fred».

– Alle hadde jo håpet på at situasjonen skulle bli bedre, men den blir bare verre. Man kan ikke gi opp håpet heller. Vi som ikke lever i situasjonen, får i alle fall ikke gi opp håpet, sier Julie Neslein, koordinator for ledsagerprogrammet og prosjektleder for Kirkeuka 2019.

Det er særlig de unges stemmer som skal trekkes frem i år. Kairos-dokumentet kommer med et eget tillegg, skrevet av unge palestinere. I hele Norge skal et 40-talls arrangementer sette unge palestineres og israeleres stemmer på dagsordenen i kirker og andre forsamlingslokaler.

– Vi håper jo på å nå ut også til de som ikke er enige med oss, og skape en dialog om palestinernes levevilkår og situasjonen i området, sier Neslein.

Absurde episoder

Neslein dro for første gang til Israel i 2006 på en familieferie for å gå i «Jesu fotspor». Virkeligheten hun møtte på de guidede turene, var fullstendig forskjellig fra den hun opplevde som ledsager i 2014.

­– I turistområdene ser man lite til konflikten, for Israel er så gode til å skjule den for turister. Guidene snakker overhodet ikke om palestinerne. Først da jeg kom tilbake som ledsager, skjønte jeg hva jeg egentlig hadde sett. Situasjonen der nede, og episodene jeg har bevitnet, er så absurde at det nesten er sånn at jeg tror jeg selv lyver når jeg forteller om det til andre, sier Neslein.

– Ledsagerne hadde jo problemer etter jul, og tre av fire ble nektet innreise til Israel. Hvordan er situasjonen nå?

– I forrige gruppe kom alle fire inn. I Hebron har den norskledede observatørstyrken TIPH fremdeles ikke fått noe nytt mandat av Israel, og vi erfarer at den palestinske lokalbefolkningen og ledsagerne opplever mer trakassering fra israelske soldater og bosettere. Men nå er vi tilbake i Hebron, det er bare én gate der som er sperret for oss. Det som bekymrer meg, er at det er færre internasjonale observatører som kan dokumentere det som skjer, sier Neslein.

Store forskjeller

Hvis man vet hva man skal se etter, er okkupasjonen lett å lese i landskapet. Det er Israel som kontrollerer vanntilgangen på Vestbredden og i Gaza. Palestinere får ikke lov til å grave egne brønner, de må kjøpe vannet dyrt av Israel. Israelere og israelske bosettere på okkupert område bruker tre ganger så mye vann som palestinere.

– Man kan se det tydelig på landskapet – gresset er bokstavelig talt grønnere på den andre siden av bosetternes gjerder. Alle de palestinske husene har dessuten sorte vanntanker på taket. De samler vann i store tanker fordi de ikke har kontinuerlig tilgang til vann, slik de har i de israelske bosettingene rett ved siden av, sier Neslein.

– Tror du egentlig det hjelper at vi arrangerer en Kirkeuke for fred i Palestina og Israel år etter år?

– Det er viktig at vi snakker om situasjonen, og det er viktig for palestinerne at det arrangeres ei uke der hele verden viser solidaritet og snakker om overgrepene fra israelske myndigheter. Palestinere er veldig takknemlige for at noen hører på historiene deres. Ikke glem at dette er en menneskeskapt konflikt – og den kan dermed også løses av mennesker, sier Neslein.

Tilbake