Med Jesaja som ledestjerne

Dagfinn Høybråten har levd med Jesaja hele livet. Da passet det bra å bli generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, som har Jesajas 58. kapittel som grunnfjellet i alt som gjøres.

Det var da Høybråten var 20 år og nyforlovet at Jesaja ble ledestjernen. Han var blitt bedt om å være leder for KrFU og var gått inn i tenkeboksen. Var det politikk han ville med livet sitt? Han hadde jo hatt en politiker som far og visste hva det betydde. Var det livet han ønsket for seg og sin blivende fru?

– Da kom Jesajas ord til meg om å kjempe for de syke, de fattige og de undertrykkede. Slik samler Kirkens Nødhjelp noen tråder for meg. At jeg ble generalsekretær, er et uttrykk for lange linjer, sier Høybråten.

10 millioner barn

Han er ikke ukjent med bistandsarbeid. I 2000 etablerte Norge, USA, Bill Gates og Nelson Mandela GAVI, en organisasjon som skulle fremme vaksinering i verdens fattigste land. Høybråten gikk inn i styret til GAVI i 2005. Ikke bare skulle GAVI sørge for at barna i alle verdens land ble vaksinert, man skulle også tilby utviklingsland nyutviklede vaksiner. GAVI ble raskt den største bestilleren av vaksiner. Siden 60 % av verdens fødsler skjer i de (da 73) fattigste landene, klarte de å presse prisene betydelig. Samtidig ga GAVI støtte til land som ikke hadde en god nok helsetjeneste til å følge opp vaksinasjonsprogrammet. I løpet av de neste årene ble 700 millioner barn vaksinert. Man regner med at 10 millioner barn ble reddet, og innsatsen slo ut på tusenårsmålene (første versjon av bærekraftsmålene, red. anm). Barnedødeligheten ble halvert i perioden, halvparten tilskrives GAVI.

– Jeg har vært med på en målrettet og effektiv bruk av bistandsmidler. Det var viktig for meg å være ute i felt og følge vaksinen i alle ledd, helt til mødrene og helsearbeiderne. Vi møtte også myndighetspersonene, for ingen får noe gratis i GAVI. Det er en egenandel som øker ettersom landene blir mer velstående, til de til slutt må betale for vaksinasjonsprogrammet selv. Nå er GAVI nede i et 50-talls land som støttes, så dette virker, sier Høybråten.

– Det likner jo mye av måten Kirkens Nødhjelp jobber på. Folk får toalettskål, men må bygge veggene selv, for eksempel.

– Ja, den gamle giver/mottaker-modellen er på god vei ut i internasjonal bistand. Man jobber rettighetsbasert og via partnere. Med rett har mottakerne også en plikt. Det vi gjør, må bane vei for en bærekraftig løsning. Også humanitært. Vi jobber også der langsiktig, for eksempel ved først å kjøre inn vannvogner og så bore brønner, sier Høybråten.

Kirkenes Nødhjelp

Høybråten, som både er medlem av Misjonskirken og Den Norske Kirke, er opptatt av at Kirkens Nødhjelp er kirkenes nødhjelp, at organisasjonen er eid av ulike kristne organisasjoner, og møter ulike religiøse menigheter der man jobber. Han var nylig i Kongo og så hvordan religiøse ledere brukte den bibelske historien om Tamar for å snakke med menigheten om kjønnsbasert vold. Ved å gå inn i bibeltekstene kan man snakke om et ømtålig tema på en nøytral måte. Kampanjen som Kirkens Nødhjelp støtter, skal nå eksporteres til ti andre afrikanske land.

– Slik kan vi ikke bare samarbeide med religiøse partnere for å få gjennomført prosjektene våre, vi kan faktisk være med på å endre holdninger fordi vi har et felles, religiøst ståsted. Det kunne vi ikke gjort om vi ikke var Kirkens Nødhjelp. Også UNICEF har oppdaget hvilket enormt fortrinn vi har, fordi man kan måle at det virker. I Tamar-kampanjen gikk den opplevde forekomsten av voldtekt signifikant ned i løpet av perioden der de religiøse lederne jobbet med den, sier Høybråten.

– Samtidig får Kirkens Nødhjelp ofte kritikk for at vi er for politiske, på samme måten som kirken får det. Særlig gjelder det i klimasaken.

– Vårt oppdrag er å legge vår stemme til de fattiges stemme. Da er det umulig å ikke bli politisk. Det er en del av vårt diakonale oppdrag, og vi vil svikte vårt kall om vi ikke gjør det. Hver dag ser vi hvordan klimaendringer rammer de fattigste. Det er en urettferdighet som vi må stå opp mot, vi må kreve en endring av politikk og forbruk, sier Høybråten.

Det upopulære som virker best

Høybråten er mest kjent som «røykelovens far» fordi han satt som helseminister da røykelovens krav om røykfrihet også på restauranter og kafeer skulle innføres. Det ble en turbulent periode med blant annet drapstrusler og hemmelig adresse for Høybråten. Vil klimakampen bli like upopulær? Sommerens bompengeopprør i Norge tyder på at kampen for klima blir like hard som kampen for røykfrihet.

– Upopulære tiltak er ofte mer effektive enn populære. Det er ikke slik at man bare kan ta de populære avgjørelsene. Noe er likt i kampen mot røyk og kampen for klima, og det er at det er veldig lett å finne unnskyldninger for ikke å endre adferd. Det vi slipper ut av CO2, forsvinner ikke. Vi bidrar alle med å slippe ut CO2, og vi vet at det samlede avtrykket må ned. Med røykeloven gikk jeg fra skurk til helt over natten fordi folk likte det som skjedde. En by som kommer mer i balanse med seg selv og miljøet, vil bli en mer attraktiv by, men det vil ta lengre tid å se resultatene enn da røykeloven ble innført over natten, sier Høybråten.

– Føler du at du er kommet «hjem» nå når du er kommet tilbake til Norge og en jobb for kirkene?

– Det er ikke en annen Dagfinn som gikk inn dørene til Kirkens Nødhjelp, enn hva jeg var som helseminister eller leder av Nordisk råd, men her får jeg et større rom, og jeg kan jobbe som en del av den store verdenskirkefamilien med det fantastiske nettverket vi er en del av, sier Høybråten.

– Du har jo allerede overrasket, for eksempel med «snakkisen» på sosiale medier der du oppfordret menn til å snakke om mensen.

– Vi må snakke om de utfordringene vi jobber med å løse, ikke hva som er interessant i et debattprogram. Å snakke om mensen er viktig fordi det er viktig for de menneskene vi hjelper. Mangel på trygget og verdighet for jenter som har mensen, hindrer dem i å gå på skolen. Det hindrer utvikling, og det må vi snakke om, sier Høybråten.

Tilbake