Kirkens Nødhjelp magasinet
Det går en rød tråd fra menneskehandel i Kina og Malawi til ditt eget klesskap eller matforråd. Menneskehandel er absolutt et problem i norske bilvaskerier og restauranter, men visste du at mange av de produktene du kjøper også er et produkt av moderne slaveri?
Frelsesarmeen har lenge jobbet med menneskehandel i Norge. Mange av de som får hjelp, returneres til hjemlandet.
– Det mangler retursentre for de som er utsatt for menneskehandel. De har ofte vært borte fra hjemlandet i flere år. Kvinnene kommer tilbake med barn og uten ektemenn og må leve med stigmaet det er å ha jobbet som prostituert. Mennene har ikke det samme stigmaet fordi de har «jobbet i utlandet», men de føler ofte skam fordi de ikke har penger med seg tilbake til hjembyen, sier Petra Kjellen Brooke i Frelsesarmeen.
– Hvorfor lar de seg lokke til arbeid i Europa?
– Drømmen om Europa er stor, det samme er desperasjonen og fattigdommen. Noen tar sjansen selv om de nok har hørt om andre som er blitt utnyttet, sier Brooke.
På samme måten som ofre for menneskehandel i Myanmar og Malawi har ofte også de som er i Norge, slektninger som bakmenn. De har barn og familie i hjemlandet, og barna brukes til å kontrollere dem, slik at de ikke rømmer.
– Vi erfarer at de ofrene som har familiemedlemmer som bakmenn, er mye vanskeligere å hjelpe. De snakker heller ikke om det eller oppsøker hjelp, sier Mildrid Mikkelsen i ROSA. ROSA har ansvaret for den nasjonale hjelpetelefonen for menneskehandel, og de fikk i fjor 77 henvendelser om menneskehandel.
– Grensene mellom sosial dumping og menneskehandel er uklare. Politiadvokater gjør ofte disse sakene til saker om sosial dumping fordi det er lettere å få disse gjennom i rettssystemet. Men det betyr at ofrene mister alle rettigheter de har, til for eksempel opphold i Norge. Da sendes ofrene hjem og får en enda vanskeligere hverdag enn hva de hadde, særlig dersom det er en slektning som har sendt dem til Norge. ROSA erfarer at ofre for menneskehandel, utnyttet i både arbeid og prostitusjon, blir satt under stort press fra familie i hjemlandet. Dette skjer fordi de har stor forsørgerbyrde for familien i hjemlandet, sier Mikkelsen.
ROSA erfarer at gateprostitusjonen er kraftig redusert etter at sexkjøpsloven kom. Nå bruker bakmenn Airbnb og ulike hoteller, de har kontroll over de prostituertes sosiale medier og annonser på nettet, og de prostituerte får bare billetter og beskjed om hvor de skal dra.
– Politiet er trege til å omstille seg til de nye plattformene. Når politiet har en aksjon mot en gruppe eller et område, så ser vi at de lykkes i å redusere problemet, sier Mikkelsen.
Bakmennene tar gjerne flere hundre tusen for transporten, og ofrene må ofte betale for kost og losji. Dermed tar det lang tid før de har betalt ned gjelda. De følges mellom bolig og «arbeidssted», overvåkes og holdes nede med fysisk og psykisk vold. Dette vet man mye om. Det man vet lite om, er hvordan menn utnyttes som slaver i Norge, på restauranter, i butikker og på bilvaskerier. Du finner dem til og med som vaskehjelper på norske arbeidsplasser eller i norske hjem der de driver med vedlikehold, hagearbeid eller steinlegging.
– Ofte kommer kvinnene til oss med saker om familievold. Når vi går inn i saken, ser vi at det dreier seg om menneskehandel, at de for eksempel er blitt utnyttet av noen i renholdsbransjen, sier Mikkelsen.
– Bildet vi har av kjettinger og stengte rom er feil i dagens situasjon. Det er kreative, kriminelle nettverk som står bak dagens menneskehandel. Menneskehandlerne har virkemidler som lurer oss til å tro at alt er normalt. Det er heller ikke sikkert at de som utnyttes, ser på seg selv som ofre, sier Petra Kjellen Brooke i Frelsesarmeen.
– Hvorfor flykter de ikke dersom de blir dårlig behandlet?
– De fleste er ressurssvake og klarer ikke å se andre utveier. Stort sett får de gå fritt i samfunnet, og vi har sett at de kommer til slumstasjonen for å få mat, sier Brooke.
Selv om politikerne har opprettet en ordning med «refleksjonstid», der man får oppholdstillatelse for seks måneder for å klare å bryte med menneskehandlerne og bestemme seg for om man vil anmelde forholdet, erfarer Frelsesarmeen og ROSA at det er nesten umulig å få oppholdstillatelse for de som er blitt utnyttet. Som regel blir sakene henlagt av politi og rettsvesen fordi man mener at bevisbildet ikke holder.
– Veldig få får en slik oppholdstillatelse. Rettssystemet har ikke avklart godt nok skillet mellom menneskehandel og dumping, og politijurister vurdere dette veldig ulikt, sier Mikkelsen.
– De opplever at det ikke nytter å anmelde eller søke om refleksjonstid. Som en kristen organisasjon vekker vi tillit, og som kristne er det viktig at vi alle sammen får øynene opp og ikke bruker svart arbeidskraft. Det er fristende å få rimelig hjelp med husarbeidet, men dersom noe høres ut som å være for godt til å være sant, er det ofte det, sier Brooke.
Tilbake