Kirkens Nødhjelp magasinet

03 2020

Kirke i pandemiens tid

Andakt

Kirke i pandemiens tid

Vi kommer alltid til å huske 2020, året da det ufattelige hendte. Et år med usikkerhet, frustrasjon og redsel. På et øyeblikk var hele verden rammet, og hverdagen for milliarder av mennesker verden over ble forandret.

Pandemien slo hardt mot oss alle, og de mest utsatte ble enda mer utsatte og sårbare. Kirkens oppgave er å gi rom for den nærværende Gud i alle livets situasjoner, også i pandemiens tid.

Når dette skrives, er tre måneder gått siden Norge stengte. I tre måneder måtte kirkedørene være låst. Men kirkene så mulighetene, og de benyttet seg av den: De viste frimodighet til å gå nye veier, og det klarte de.

Kirkene over hele landet, over hele verden, kan se tilbake på denne tiden som da vi tok felles sats, tok spranget og var kirke på nye måter. Kirken har i kriser alltid vært et rom mange søker seg til for trygghet, trøst og fellesskap. Denne gangen måtte kirkerommene stenge fysisk, men kirkene holdt likevel åpent. Kirkene har igjen vist at de står sterkt når krisen rammer, og vi kan se på denne tiden som en øvelse – noe verdifullt vi kan ta med oss videre over til den andre siden av pandemien.

Jeg er imponert over det kirkeledere som har møttes på nett, forteller om hva de ulike kirkene har foretatt seg for å ivareta medlemmene sine. Fra våre økumeniske samarbeidspartnere over hele verden har jeg fått høre om hvordan kirkene har kastet seg rundt og møtt utfordringene pandemien har gitt oss.
På en måte ble vi alle satt i en situasjon hvor vi måtte tenke over hva som virkelig betyr noe i livet. Det viktige som handler om relasjoner, omsorg og kjærlighet til våre medmennesker. Gjennom ord og konkret handling kan vi være med på å rekke ut en kjærlighetens hånd til noen som trenger det.

Noen var rammet i mye større grad enn meg selv. For eksempel de som satt helt alene i små leiligheter, på sykehus eller på alders- hjem. Jeg husker godt den gamle dama som sang Deg være ære
da hele kirke-Norge var med og arrangerte fellessang 1. påskedag. Opptaket ble gjort der hun satt alene i stua si, men likevel var hun med i fellesskapet av sanginnslag som ble sendt på Dagsrevyen – i beste sendetid ble hele Norge vitne til at kirkene sto sammen i krisen.

Globalt har kirkene funnet ulike måter å løse utfordringene på. I Afrika har prester og kirkeledere spilt en viktig rolle i å motarbeide falsk og misledende informasjon samt usunn teologi rundt covid-19 – noe som har vært en stor trussel under pandemien. De har nådd mennesker gjennom WhatsApp og radio. I deler av verden hvor de ikke har internett, har de sendt gudstjenester over radio eller skrevet bønner eller ord på plakater og hengt utenfor butikker og andre steder hvor mange passerer. I et protestantisk kirkesamfunn i det hardt rammede nord-Italia ble det rapportert om at der det vanligvis pleier å møte 25–30 mennesker til gudstjeneste, har nå 225–270 mennesker deltatt online.

Det handler om å våge å prøve noe nytt i en tid hvor faren er stor for å miste seg selv og ledes inn i splittelse. Gjennom historien har kirkene vist, gang på gang, at de står sterkt når krisen rammer. Og 2020 ble året vi måtte være kirke på nye måter.

Kirke er mer enn bygninger, kirken er Guds folk, fellesskapet av de som tror på Jesus Kristus. Vi som ofte snakker om å gå til kirke, har under pandemien fått en sterk påminnelse om og erfaring med meningen med uttrykket «We gonna have church».

Med utgangspunkt i et alter med innskriften «Til en ukjent Gud» adresserer Paulus Areopagos-rådet og sier «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle … Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apg. 17).

Av Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd

Tilbake