Kirkens Nødhjelp magasinet
IS og Al Qaida bygger seg opp i de statstomme områdene nord i Mali. Kirkens Nødhjelp svarer med å styrke det lokale freds- og konfliktløsningsarbeidet og gi kvinner en større rolle.
– Tidligere har det vært eldre menn som har snakket om og for kvinner og unge. Dette prøver vi å snu med en tydelig prioritering av at kvinner skal få en sentral rolle i lokale fredskomitéer og i deltagelse i fredsprosessen, sier Anne Cathrine Seland, Kirkens Nødhjelps landdirektør i Mali.
De tørre ørkenområdene nord i Mali er gigantiske. Myndighetene klarer ikke å sikre innbyggerne verken vann, helse- tilbud eller sikkerhet. Det utnytter terrororganisasjoner som IS og Al Qaida og gir «hjelp» der myndighetene verken vil eller kan. Knappe ressursene på beiteområder og vann fører ofte til konflikter mellom nomader og fastboende. Kirkens Nødhjelp har etablert lokale fredskomitéer som bidrar til å løse disse konfliktene. Ved å ta tak i dette tidlig unngår man at konflikter eskalerer og blir brukt av terrororganisasjoner for å sette befolkningen opp mot hverandre.
– Vi har troverdighet fordi vi har vært i landet siden 1984. Vi har tatt et «underdog»-perspektiv og støttet disse områdene som er blitt underprioritert av myndighetene. Det finnes ikke én løsning på konfliktene, man må også gjøre noe lokalt, sier Seland.
Hun leder landkontoret i Mali, men som hvit hjelpearbeider kan hun ikke reise fritt rundt i prosjektområdene. De lokalt ansatte må også være forsiktig når de reiser ut til prosjektene. De kjører i anonyme biler, gjerne med folk de kjenner, og har med seg så lite som mulig som kan stjeles. Selv om de lokale opprørsgruppene ikke ser på humanitære hjelpearbeidere som målskiver, tar Al Qaida og IS vestlige som gisler for å presse familier og stater for penger. For tiden er det åtte vestlige gisler i Mali. I tillegg er mange maliere kidnappet, blant annet lederen for det største opposisjonspartiet Soumaïla Cissé.
Mye av arbeidet som Kirkens Nødhjelp gjør i Mali, er rettet mot kvinner. 90 % av alle kvinner omskjæres, og Mali er sammen med Niger blant landene i verden med høyest antall barn per kvinne. Disse skadelige praksisene prøver man å snu ved hjelp av informasjonsarbeid og samarbeid med religiøse ledere. Analfabetismen er høy, særlig blant kvinner, og et prosjekt som kombinerer opplæring i lesing, skriving og regning med fredsarbeid og konfliktløsning, skal gi kvinner en tydeligere stemme i lokalsamfunnet. Selv om operasjonen i Mali er svært vanskelig, har man lyktes med å overføre kunnskap og kompetanse også på regjeringsnivå. Lederen av en av partnerorganisasjonene har nylig blitt valgt inn i parlamentet. – Måten vi jobber med de lokale organisasjonene på, vil styrke samfunnet på sikt. Sterke institusjoner er viktig for å få et velfungerende demokrati, sier Seland.
Kirkens Nødhjelp har vært i Mali siden 1984. I 1992 gikk landet over fra å være et diktatur til å bli et demokrati. I 1993 startet et opprør som destabiliserte landet, og siden da har det vært mye uro. Etter et statskupp i 2012, samtidig som den nordlige delen av Mali ble okkupert av væpnede opprørsgrupper, bestemte FN seg for å gå inn i landet. FNs fredsbevarende operasjon i Mali kalles det farligste FN-oppdraget i verden, og over 190 FN-soldater har mistet livet i Mali siden 2013. Norge har bidratt med en egen militærleir i hovedstaden Bamako.
Finn Andresen kom til Mali for å ta over Kirkens Nødhjelps base i Gossi i 1994– 1996. Gossi er nærmest en ørkenby med ca. 150–170 mm regn i året. Temperaturen er sjelden under 40 grader. Det var en urolig periode. Basen hadde da blitt overfalt, dører var beskutt, og mange av de ansatte hadde flyktet. Andresens oppdrag var blant annet å redusere fast ansatte fra 150 til 50 medarbeidere, og han skriver i en rapport til hovedkontoret i Oslo: «Da jeg kom til Bamako fredag 1. juli for å overta ledelsen etter Terje Eltervåg, var sikkerhetssituasjonen i vårt arbeidsområde svært prekær. De norske prosjektmedarbeiderne var evakuert til Bamako, og så godt som alt utstyr, biler, verdier og regnskapsdokumenter var flyttet etter vanlig beslutningsprosedyre».
– Da levde vi under mange restriksjoner. Nordmennene, Sturle Litland, Terje Storøy, Jytte og jeg, hadde problemer med å komme ut til prosjektene. Det er 120 mil mellom Gossi og hovedstaden, og fordi nordmenn ikke fikk være i Gossi i helgene, ble det mye kjøring mandager og fredager på ørkenveier. Myndighetene ville ikke ta ansvar for sikkerheten vår i helgene, sier Andresen.
Kirkens Nødhjelp hadde da 63 prosjekter i Nord-Mali med fire utestasjoner. Timbuktu var en av dem. Prosjektene inkluderte det meste: skoler, brønngraving, vaksinasjon av dyr og av fruktbare kvinner, matutdeling, opplæring for «barfotleger» og «tradisjonelle jordmødre», mikrofinans, dyrking av hardføre matplanter etc. Man levde farlig. Tre vakter som hadde beskyttet et rislager ute i området, var drept. Det sveitsiske konsulatet arbeidet også blant tuareger i et annet område. Konsulen og sjåføren ble skutt av opprørsstyrker på vei til området. – På grunn av etniske spenninger hadde Kirkens Nødhjelp ansatt maliere fra alle de etniske gruppene, men de fleste var tuareger. Det gikk faktisk utrolig bra, alle jobbet godt sammen. Vi kom jo inn i området med en god del midler og utstyr.
Myndighetene likte at vi jobbet i nord, men de ville ikke selv bruke penger der. Manglende økonomisk satsing på områdene i nord har hele tiden vært en av hovedårsakene til konflikten. Tuaregene syntes det var urettferdig at alle ressursene skulle brukes rundt hovedstaden, sier Andresen.
Kirkens Nødhjelp har jobbet med freds- prosjekter siden starten av prosjektet. Mange ganger var det håp om fred etter møter med lederne fra ulike sider av kon- flikten. Andresen nevner blant annet et stort statlig arrangement i Timbuktu. – Det var voldsomme greier. Våpen ble brent, freden deklarert, og det var stor festivitas. Men jeg husker at en av ministrene syntes det var synd med våpnene, for da måtte man jo kjøpe nye! Familiekonflikter kunne vi løse opp i, men ikke det grunnleggende – utarmingen i nord-Mali.
Det lå også en militærbase i Gossi, og de militære kunne man ikke stole på. Fikk de tak i alkohol og ville feste, kunne man ikke vite hva de ville finne på, forteller Andresen. – En kveld måtte vi gjemme 14 tuaregdamer på basen vår om natten mens fulle soldater med våpen lette etter dem i landsbyen. – Jeg sov ikke godt den natten!
Riborg Knudsen jobbet i Mali fra 2004 til 2009 og i perioden 2013–2018. I den første perioden var landet fredelig nok til at hun kunne dra ut på ulike prosjekter. Også da var det meste arbeidet basert på grasrotgrupper i landsbyer og nomadeleirer. Hun opplevde et stort lokalt engasjement rundt alt fra fredsarbeid til vannkomiteer og lånegrupper. – Fra 2006 og utover engasjerte Kirkens Nødhjelp seg igjen i fredsarbeid i form av opplæring av lokale ressurspersoner som ble organisert i lokale fredskomitéer. Det begynte med komitéer bestående av tradisjonelle ledere i noen få kommuner, men ble gradvis utvidet til rundt 50 kommuner og mer inkluderende fredskomitéer hvor også kvinner og ung- dommer fikk opplæring i ikke-voldelig konfliktløsning. Totalt sett bidro disse komitéene til løsning av 351 lokale kon- flikter i perioden 2016–2018. Mange av konfliktene handlet om vann og beiteområder, for eksempel hvem som hadde lov til å være i et område til ulike tider på året, og konkurranse om knappe naturressurser. Men komitéene har også løst konflikter hvor væpnede opprørsgrupper og ytterliggående islamister har vært involvert. sier Knudsen.
I 2015 undertegnet opprørsgruppene i Nord-Mali og myndighetene en fredsavtale. Dessverre har gjennomføringen av denne avtalen stått i stampe, og i mellomtiden har konfliktene blitt utvidet til områder lenger sør i Mali, blant annet Mopti-regionen. Det har også blitt et sterkere engasjement av internasjonale terrorgrupper som Al Qaida og IS. Sahel-beltet, som Mali er en del av, har enorme områder som er vanskelig å kontrollere militært, og har blitt et sted hvor disse gruppene har fått bygge seg opp etter at de har blitt slått tilbake andre steder. Vi tror ikke på en militær løsning på konfliktene i Mali. De nasjo- nale myndighetene må ta mer ansvar selv for å beskytte sin egen befolkning, levere grunnleggende tjenester og bekjempe korrupsjon. Til nå har de engasjert seg lite i fredsprosessen, sier Knudsen.
Da Kirkens Nødhjelp kom til ørkenområdet i nord i 1984, var det omtrent ingen jobber å få i dette området. De man ansatte gjenspeilet befolkningsstrukturen, deriblant tuareger. – Noen av disse har senere gjort karriere andre steder, blant annet i statsapparatet og noen i regjeringen. Dette har hatt stor betydning for Kirkens Nødhjelps posisjon til å gjøre en god jobb i landet. og for at nomader og fastboende i nord er blitt hørt, sier Knudsen.
Tekst: Aina Johnsen Rønning. Foto: Håkon Lislerud
Tilbake