Kirkens Nødhjelp magasinet

03 2020

Testamenterte bort deler av arven

Testamenterte bort deler av arven

– Man burde kunne fylle ut testamentet sitt på Altinn, og da burde det være en boks man krysset av på om man vil gi penger til frivillige organisasjoner, sier Klara Døving.

Familien Døving er mer samlet enn på lenge. Klara har flyttet fra Bergen til en legestilling i Oslo. Fordi faren har gitt videre arven fra foreldrene sine, er Klara nå på boligjakt. – Jeg tenkte jo litt på å bruke pengene på en fet bil til meg selv, men jeg trenger jo ikke noen ny bil. Men ja, jeg angrer bittelitt på at jeg ga ungene arven, sier Runar Døving og ler litt. – Det er jo sykt hvor velstående jeg er blitt på noen få tiår, og det er ikke bare fordi jeg er dyktig. Jeg vokste opp småborgerlig og giftet meg borgerlig. Pappa vokste opp i ekstremt fattige kår, så jeg har lært å spare, ikke sløse. Da ungene var små, slet vi også økonomisk, men så arvet vi oss inn i boligmarkedet her i Oslo, sier Runar Døving.

TABU Å SNAKKE OM

Han er mer interessert i arvespørsmål enn normalt og har forsket på folks forhold til arv i en årrekke. Han oppdaget tidlig at fremtidig arv kan være vanskelig å snakke om. – Å snakke om døden er greit, å snakke om å skrive testamentet er også greit, men man snakker ikke om hvor mye man kommer til å arve. Jeg tror det er tabu fordi man ikke skal vise forskjeller i Norge. Vi skal late som om vi er like. Det samme gjelder lønn – vi som tjener bra, sier bare at vi har «konkurransedyktige betingelser». De eneste som snakker naturlig om arv, er familiebedrifter, sier Døving.

Selv har Runar testamentert bort 250 000 kroner til tre ulike organisasjoner. Uten å spørre ungene først. – Jeg tenkte at det ikke var så mye penger at det var verdt å si i fra i forkant, men da jeg stakk innom jobben til Nike og fortalte det, følte jeg jo litt på at hun strevde i en lavtlønnsjobb, mens jeg ga bort penger tilsvarende en av hennes årslønner, sier Runar. – Han kom innom meg på jobb og sa det til meg. Jeg kan jo ikke akkurat bli sur når han gir bort penger til veldedighet. Det hadde vært noe annet om han hadde gitt bort pengene våre til noen andre i familien, sier Nike. – Folk reagerer jo mer på urettferdighet. Om noen får mer arv enn andre, så føler de vel at foreldrene var mer glad i den ene enn den andre, legger Runar til. – Og så er jo eiendom ofte knyttet til følelser. Som om noen arver hytta, sier Klara. – Men synes dere ikke at han burde ha spurt dere først? – Vi har jo ikke noe med hva han bruker pengene sine på, men det kan kanskje hindre en konflikt dersom man forteller om det på forhånd, særlig siden det ikke er så vanlig med testamentariske gaver, sier Klara.

HVEM SINE PENGER?

Mens Runar manøvrerer en Bialetti espressokanne som en dreven barista, prater jentene om korona, ny leilighet og de første dagene i ny jobb. Jeg spør dem hva de egentlig hadde sagt dersom faren hadde testamentert bort fem millioner, og ikke 250 000. – Jeg kunne vel ikke ha blitt sur, men man blir jo fort grådig om man tenker på hvor mange penger man kunne ha hatt. Jeg er sykt glad for å ha fått arven fra besteforeldrene mine, så jeg har mulighet til å kjøpe meg en leilighet. Man kan jo også stille spørsmål til om det er bare pappas og mammas penger. De har jo også arvet, så har de rett til å bestemme også over de pengene de har fått? Men testamentariske gaver går jo ut over dette, sier Klara og foreslår en løsning der alle kan velge dette i Altinn. – Særlig nå når man ikke har arveavgift bør det være naturlig med testamentariske gaver. Hvert år arves det 75 milliarder i Norge. Bare 3 prosent av denne summen ville blitt 2,25 milliarder, det er mange penger til gode formål, sier Runar. – Ok, 3 prosent av arven hadde man jo ikke merket, legger Klara til.  

PS: Familien består også av tolv år gamle Luis, som på ungdommers vis gamer seg gjennom intervjuet. Men hva synes egentlig han om farens arvemanøver? – Jeg vet ikke helt, men her om dagen snakket han om hva han ville gjøre om han vant en million i pantelotteriet. Han spurte meg; «Kan man gi pengene i skatt, pappa?» «Ja, hvordan da?» svarte jeg. «Nei, jeg tror jeg ville kjøpt en gaming-pc til 100 000, jeg trenger jo ikke noe mer, så resten kunne jo gått til skoler og sykehus og flyktninger og slikt», sa han. Så han er vel enten bortskjemt, sprø eller godt oppdratt, smiler Runar Døving.

Tekst og foto: Aina Johnsen Rønning

Tilbake