Kirkens Nødhjelp magasinet
Ukraina
Studenten Maria-Corina fra Moldova har et stort hjerte for barna som har måttet flykte fra krigens grusomheter i Ukraina. Hun skulle egentlig brukt mer tid på studier, men hun føler hun må hjelpe.
Maria-Corina er frivillig på Bucharest Refugee Center i Romania. Her bor det 240 ukrainske mødre og barn som har måttet flykte hals over hode fra krigen som raser i hjemlandet.
– Jeg har hjertet og sjelen min her. Det er her jeg vil gjøre nytte for meg, sier hun beskjedent.
Maria-Corina studerer til å bli sivilingeniør på universitetet som eier skolebygget der flyktningene nå er innkvartert. Det er gamle lokaler og litt moderat belysning her, men det gir husrom og trygghet til så mange i denne vanskelige situasjonen. Det er betongvegger med god gjenklang, så stemmene blandes sammen og danner et konstant ekko.
Kirkens Nødhjelp bidrar med mat til flyktningene takket være norske givere. Senteret får også donasjoner, selv om det nå er mindre enn da krigen først brøt ut.
Maria-Corina har ikke bare lært seg navnet til alle som bor her, hun kan også historiene til hver enkelt. Slik har det blitt når all fritid og deler av studietiden går med til å hjelpe flyktningene her.
Hverdagen på senteret er travel. Maria-Corina tar imot donasjoner til senteret, oversetter og organiserer – og hun hjelper til når flyktninger trenger helsehjelp på sykehuset. Men det tøffeste er å være med i sorgen over døde og endeløse bekymringer over familie som er igjen i hjemlandet.
Hver dag er det noen som gråter på skulderen hennes. Mange her har vært igjennom mareritt. Brått har de måttet flykte fra hjemland og hverdag. Familier er blitt splittet, og nå er de flyktninger i et fremmed land og en fremmed kultur. I denne situasjonen er det lett å bli grepet av motløshet. Maria-Corina møter dem med håpstegn.
– Det blir mye løping i gangene, og jeg hjelper til så godt jeg kan. Mange her gråter mye. Det er emosjonelt krevende fordi deres sorg også blir min sorg, forteller hun. Heldigvis er det ikke bare mørke stunder på flyktningsenteret. Det feires stadig barnebursdager, og det er en stor glede å få være med å feire barna.
– Det er så fint å se smilene deres. Jeg føler ofte at jeg er del av familien på måten jeg blir inkludert på. Det er fantastisk å være med på å spre glede, håp og trøst midt i en tung tid, sier hun.
Men Maria-Corina legger ikke skjul på at hun må være sterk. Mange frivillige har gitt seg fordi det ble for tøft i møte med barn som lider, og som har blitt merket for livet etter traumatiske opplevelser på flukt. Men hun er fast bestemt på oppdrag-et hennes her på senteret.
– Hvor lenge har du tenkt å jobbe som frivillig her?
– Jeg vil være her så lenge det er be-hov. Jeg vil være her helt til slutten, sier Maria-Corina.
14 år gamle Alieva kommer inn i rommet, og Maria-Corina reiser seg fra stolen og gir henne en god klem. Alieva måtte flykte sammen moren sin da krigen brøt ut.
– Vi hørte sirenene og bombene tidlig om morgenen. Mamma fortalte at krigen har startet, og at vi måtte søke dekning i kjelleren. Da maten og vannet tok slutt, måtte vi flykte. Jeg fikk ikke engang sagt farvel til pappa, forteller Alieva.
Faren måtte bli igjen for å hjelpe de ukrainske styrkene i krigen. Alieva snakker med ham på telefon så ofte hun kan. Frykten for at det skal skje ham noe, er tungt å bære for 14-åringen. Savnet etter å gjenforenes er enormt stort.
– Hva ønsker du deg mest av alt i hele verden akkurat nå?
Alieva tar til tårene og sier gråtkvalt:
– At krigen skal ta slutt, og at jeg kan få se pappa igjen.
14 år gamle Alieva (til venstre) og moren måtte flykte i all hast da krigen brøt ut. Maria-Corina bruker mye av dagen sin på flyktningsenteret til å trøste flyktninger i en vanskelig tid.
Maria-Corina kommer til og trøster henne.
Tekst: Markus Plementas. Foto: Håvard Bjelland.
Tilbake