Kirkens Nødhjelp magasinet
Angola er rikt på olje, gass og diamanter. Likevel lever store deler av befolkningen i fattigdom. Landet er preget av korrupsjon, ulikhet og mangel på demokrati
– men nå spirer et håp i en ny generasjon.
I Angolas hovedstad Luanda finner du flotte hoteller, fine restauranter og velfriserte hager. Flere av bygningene kunne like gjerne ligget i Oslo, London eller New York.
– Hvis man bare besøker Luanda, kan Angola fremstå som et velstående samfunn med velfungerende infrastruktur og ryddige gater, forteller Bjørnar Lemvik.
Han jobber som landrådgiver for Angola i Kirkens Nødhjelp. Han forteller også at tilstanden er en helt annen i andre deler av landet.
– Det er en desperat fattigdom i store deler av Angola. I teorien har styresmaktene mer enn nok penger til å øke levestandarden for hele befolkningen, men rikdommen tilfaller heller noen utvalgte få. Det er en grotesk ulikhet, sier han.
Angola fikk sin selvstendighet fra Portugal i 1975 etter en 14 år lang frigjøringskamp. Etter uavhengigheten brøt det raskt ut borgerkrig, som fortsatte frem til 2002 med få opphold og flere mislykkede forsøk på fredsavtaler.
Fra naturens side er Angola et av Afrikas mest ressursrike land. Likevel er det bare en liten del av naturressursene som er utnyttet. Hovedgrunnen til det er at en ressurs har blitt totalt dominerende: oljen.
Oljens betydning for Angolas økonomi kan knapt overdrives. Siden uavhengigheten i 1975 har økonomien blitt gradvis mer ensrettet, og de siste tiårene har oljeeksporten stått for godt over 90 prosent av Angolas eksportinntekter. I mange år utgjorde oljesektoren over halvparten av landets bruttonasjonalprodukt (BNP). Til sammenligning sto oljenæringen for 14 prosent av Norges BNP i 2019 – og andelen har aldri vært høyere enn 26 prosent.
Angola produserer nesten like mye olje som Norge. Men der norske oljeinntekter har gått til oppbygging av velferdsstaten, har Angolas oljerikdom i liten grad kommet befolkningen til gode. I stedet har inntektene først og fremst beriket den økonomiske eliten, bestående av familie og politiske tilhengere av landets lengst sittende president: José Eduardo dos Santos.
Dos Santos utpekte blant annet sin datter, Isabel dos Santos, til sjef for det statlige oljeselskapet Sonangol i 2016. I ettertid har hun blitt siktet for underslag og hvitvasking i den globale korrupsjonsskandalen Luanda Leaks.
– Når en elite får mulighet til å berike seg selv, så gjør de ofte det. Det er en stand med oligarker i Angola som har karret til seg makt og sørger for å opprettholde strukturene som lar dem beholde rikdommen. De har det som plommen i egget, sier Lemvik.
I august 2017 gikk president dos Santos av etter 38 år ved makten. Avløseren ble João Lourenço. Både dos Santos og Lourenço tilhører partiet Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) – det eneste partiet som har hatt makten etter frigjøringen i 1975.
Det var likevel knyttet en viss optimisme til maktskiftet, og Lourenço lovte endringer.– Det har vært noen gode tegn, men det har ikke skjedd meningsfylte reformer eller større endringer på viktige områder som korrupsjon og fordeling av ressurser, forteller Lemvik.
Lourenços regime har også lovet å redusere oljeavhengigheten ved å gi Angola flere økonomiske bein å stå på, men også dette har latt vente på seg. Og selv om valgene i landet i teorien er frie, er informasjonsflyten og de viktigste mediekanalene i stor grad kontrollert av styresmaktene, ifølge Lemvik.
– Det finnes en betydelig politisk opposisjon, særlig i byene, der tilgangen til informasjon er større. Men i realiteten er det liten mulighet for andre partier til å ta over makten, sier han.
Den 24. august skal det avholdes valg i Angola. MPLA ligger i skrivende stund øverst på meningsmålingene med relativt god margin, men det største opposisjonspartiet, União Nacional para a Independência Total de Angola (UNITA), tar noe innpå.
Lemvik forteller også at man ser tendenser til at angolanske ungdommer nå vil sette sitt preg på politikken – og at det kanskje kan ta landet i en ny retning.
– Borgerkrigen er et enormt nasjonalt traume som har preget samtalen opp mot tidligere valg. Nå er en ung generasjon på vei inn i politikken, og vi ser også at valgdeltagelsen er høy blant ungdommene i landet. De har ikke den samme nærheten til historien, og vi ser at de er opptatt av andre saker, som for eksempel helse, utdanning og økonomi. Kanskje det nå kan vokse frem en ny bevegelse som ønsker og krever å se reformer på viktige politiske områder, sier Lemvik.
Han peker særlig på tilgangen til informasjon som viktig for utviklingen.
– Sosiale medier har endret alt. Ungdommene holder seg informert på en helt annen måte, særlig i de store byene. Har du en smarttelefon, har du tilgang til informasjon.
I juni ble Angola godkjent som medlemsland av Extractive Industries Transparency Initiative (EITI). EITI er en internasjonal organisasjon som håndhever en standard for åpenhet i olje-, gass- og gruveindustriene. For å bli godkjent av EITI må man kunne se en direkte sammenheng mellom hva som utvinnes av naturressurser i et land, og hvordan det kommer befolkningen til gode. EITI stiller blant annet krav til åpenhet og at sivilsamfunn, myndigheter og selskaper har et reelt trepartssamarbeid rundt EITI.
– Det kan hende at dette i utgangspunktet bare var en tittel man ville smykke seg med. Men selve prosessen krever innsyn i hva som foregår i landet, og deltagelse fra sivilsamfunnet. Så her har man et mulighetsrom for påvirkning, som mangler i mange andre land, sier Lemvik.
Kirkens Nødhjelp har vært til stede i Angola siden 1975. Kort fortalt dreier arbeidet i landet seg om bekjempelse av ulikhet gjennom politisk påvirkning, styrking av demokrati og sivilsamfunn samt å støtte tørkeutsatte lokalsamfunn i det sørlige Angola til å bli mer motstandsdyktige mot klimaendringer.
Til tross for høye oljeinntekter er Angola det landet i sørlige Afrika som bruker minst penger på utdanning. Under 2 % av de fattigste barna fullfører ungdomsskolen. I Ngongolo er det kun skoletilbud opp til 6. klasse. Foto: Silje Ander.
I dag lever omtrent halvparten av Angolas befolkning av jordbruk, men sektoren utgjør under fem prosent av landets BNP. Mange av bøndene dyrker kun til seg selv og familiene og tjener lite eller ingenting på innhøstingen. Dette gjør dem svært sårbare for sult om avlingene skulle svikte.
Kirkens Nødhjelp jobber for å øke vannsikkerheten i tørkeutsatte områder i landet. Dette gjøres blant annet ved å samle regnvann under regntiden i store betongtanker, slik at mennesker i fattige og tørre områder har vann også i tørkeperiodene.
– Det bedrer forholdene for en del, men det er ikke egentlig nok. Det er dessverre slik som det er mange steder: Jo lenger unna maktsenteret du kommer, jo mindre ressurser brukes på å løse problemene i lokalsamfunnet, forteller Lemvik.
Silje Ander jobber som rådgiver for Kirkens Nødhjelps ulikhetsprogram. Programmet går ut på å sikre rettferdig omfordeling av offentlige midler, at et lands naturressurser skal komme befolkningen til gode, og å styrke befolkningens evne og mulighet til å påvirke beslutninger.
– Demokrati må læres. Du må øves i at du har en stemme og rettigheter – og at noen har ansvar. Angola er tilsynelatende et demokrati, men det har aldri blitt avholdt lokalvalg, selv om det står i loven at det skal gjøres. Lokale myndigheter er utpekt av makthaverne i Luanda, og derfor blir avstanden mellom befolkningen og beslutningstakerne for stor, sier hun.
Kirkens Nødhjelps arbeid med demokratiutvikling i Angola består blant annet i å trene opp lokalbefolkningen til å stille lokale myndigheter til ansvar, sjekke at løfter som er gitt i offentlige budsjetter, faktisk blir holdt, og å legge til rette for dialog mellom myndigheter og befolkning – eller å tegne landsbyer i sanden.
Ander var nylig i Angola og landsbyen Kimbala. Der dro hun ut med 24 lokale frivillige, organisert av Kirkens Nødhjelp og en lokal kirkepartner. Målet med besøket var å kartlegge hva landsbyen selv opplevde som de største utfordringene – og ta med seg innbyggernes ønsker videre i dialog med lokale myndigheter.
– Når sivilsamfunnet står samlet og velger seg ut noen saker, er det lettere å få gjennomslag for dem, sier hun.
Selve kartleggingen av behov i landsbyen ble gjennomført ved at de frivillige delte opp landsbyen i fire grupper bestående av kvinner, menn, jenter og gutter. Hver av gruppene tegnet et kart over landsbyen på bakken med skole, vannkilde, helsestasjon og andre viktige steder. Etter diskusjon i gruppene fikk alle utdelt hver sin stein som de skulle legge ned på det problemet de syntes var det viktigste å ta opp videre i de frivilliges arbeid for landsbyens rettigheter.
– I Kimbala var alle enige om at en mer tilgjengelig vannkilde var den viktigste saken. Og det er ikke så rart når innbyggerne i landsbyen vanligvis må bruke åtte timer hver dag for å hente vann, forteller Ander.
Landsbyens behov er allerede diskutert med kommunesjefen og vil være fokus når de frivillige fremover skal delta i kommunemøter.
Kirkens Nødhjelp jobber blant annet med demokratiutvikling i Angola. Her stemmes det over hvilke problemer innbyggerne i landsbyen Ngongolo ønsker å ta opp med lokale myndigheter. Foto: Silje Ander.
– Det finnes ingen enkel og rask løsning i Angola, men landet har nok ressurser til å gi innbyggerne det de trenger. Det er en god start og en mulighet mange andre land mangler. Og når sivilsamfunnet står samlet og ønsket om endring kommer innenfra, har jeg tro på at det kan skje positive endringer fremover, sier Ander.
Både hun og Lemvik trekker frem innsatsen til de lokalt ansatte i Kirkens Nødhjelp i Angola som helt sentral i arbeidet med å styrke sivilsamfunnsorganisasjonene i landet.
– Vi er en av få internasjonale organisasjoner som jobber med menneskerettigheter og sivilsamfunn i Angola, og det gjør det ekstra viktig at vi er til stede. Arbeidet som gjøres, er anerkjent av både myndigheter og andre aktører, som for eksempel EITI-sekretariatet, sier Ander.
– Kirkens Nødhjelps lokalt ansatte i Angola gjør en fantastisk jobb. De har et imponerende kontaktnett og en stor tillit i landet. De får til veldig mye med relativt lite midler, sier Lemvik.
– Vi er en av få aktører som er til stede, men vi er også en av aktørene som har mulighet til å skape virkelige, positive endringer i landet, avslutter han.
Hovedstad: Luanda
Innbyggertall: 33 543 243 (2021)
Offisielt språk: Portugisisk
Styreform: Republikk
Statsoverhode: João Lourenço
Religion: Katolsk og protestantisk kristendom, lokale religioner
Nasjonaldag: 11. november
Valuta: Angolansk kwanza
Grenser til: Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo,
Republikken Kongo
(Kilder: Store norske leksikon, FN/
UNDP)
Kirkens Nødhjelp har vært til stede i Angola siden 1975.
Vi jobber med bekjempelse av ulikhet gjennom politisk påvirkning, styrking av demokrati og sivilsamfunn samt å støtte tørkeutsatte lokalsamfunn til å bli mer motstandsdyktige mot klimaendringer.
Tekst: Eli van der Eynden. Foto: Shutterstock/Silje Ander.
Tilbake