Kirkens Nødhjelp-magasinet
Aktuelt: Etiopia
Kvinner og barn går i flokk ned til vannhullet for å hente vann til familiene sine. Det har regnet nå, endelig er det litt vann å fylle i de gule jerrykannene. Men vannet i den lille dammen er brunt. Forurenset. Farlig. Hvordan kan noen drikke dette?
På vei gjennom regionen East Hararghe øst i Etiopia, kjører vi gjennom et landskap så vakkert at det er til å bli svimmel av. Tåka smyger seg rundt de irrgrønne fjelltoppene som nærmer seg 3000 meter. Morgensola kjæler med de spirende vekstene i åssidene, som er preget av det karakteristiske terrassejordbruket som er så typisk for denne regionen. Er det virkelig en tørkekatastrofe her, i denne grønne idyllen?
Sannheten er at her har ikke mødrene kunnet legge barna sine mette på to år. East Hararghe er blant regionene som er verst rammet av den store tørken. Alle rapporter forteller om akutt mat- og vannmangel. Bøndene her er avhengige av jorda for å overleve. De er avhengige av å kunne forutse når regnet kommer, at de livgivende dråpene følger de vante mønstrene. Før april hadde det ikke regnet på to år, og avling etter avling har tørket inn. Folk har måttet spise såkornet for å overleve.
Så kom regnet. Det slo ned i kraftige byger og vasket vekk såkorn og jord. Nå vokser gresset, og de utmagrede dyra har endelig noe å spise. Men menneskene er fortsatt sultne. Denne grønne tørken gir ikke menneskeføde. De som har klart å få såkorn i jorda, må vente til langt utpå høsten før avlingene gir resultater. Og kommer det ikke mer og godt regn i riktig mengde, ødelegges det fine samspillet mellom bonden og jorda.
Som jorda trenger vann for å gi liv, trenger mennesker og dyr vann for å leve. Nå har regnvannet samlet seg i dammer, og barn, kyr og hyener drikker av det samme vannet. Dammen vi besøker, gir nå vann til 6000 mennesker. Kvinnene som bærer med seg det skitne vannet hjem, vet at vannet er farlig. At det gjør barna syke. Men dette er det vannet de har.
– Særlig barn og kvinner rammes av vannbårne sykdommer som diare og amøber. Skal situasjonen bli bedre her, må det bedre vannkilder til. Trygge vannkilder er avgjørende, sier Shumet Manayeh, områdeingeniør for Hararghe Catholic Secretariat, som er Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon i nødhjelpsinnsatsen i East Haraghe.
På 2600 meters høyde klorer landsbyen Oda Chefe seg fast i de bratte fjellsidene. Tilgangen på vann er dårlig, og tørken har gjort situasjonen enda vanskeligere. Vannkildene har tørket inn, og det finnes ikke rent vann.
– Vi har ikke engang vann til å vaske kroppene til våre døde. Det føles forferdelig, sier landsbyleder Mohammed Abdellah.
Myndighetene deler ut matrasjoner, og på skolen får elevene mat gjennom et offentlig ernæringsprogram. Men behovene er så enorme, mangelen på mat og vann så skrikende. Vi møter mødre med slappe, gråtende barn på armen. Foreldre som forteller om sultne barn med magesmerter, om livstruende diaré, om små barnekropper som ikke klarer å stå imot sykdommene det skitne, farlige vannet bringer med seg.
Landsbyleder Abdellah leder an til den eneste vannkilden i Oda Chefe. Ned en bratt sti. Ulendt, steinete. Klart, rent vann renner ut fra det skakke vannrøret. Rent vann, men ikke trygt. Denne vannposten har ikke fungert tilstrekkelig på flere år, og vannkvaliteten er ikke god. Den tynne strålen skal dekke vannbehovet for 8000 mennesker, et helsesenter og en skole. Det er langt fra nok. På skolen merker lærerne hvordan den lange tørken går utover skolegangen.
– Det siste året har det vært 50 prosent frafall i min klasse. Matmangelen gjør at elevene slutter å komme på skolen fordi de blir slappe og syke. Mange må også hjelpe til mer hjemme fordi de tøffe tidene gjør at det blir mer jobb for å klare å overleve, forteller ungdomsskolelærer Ferhan Jebril.
– Barna blir ofte syke av dårlig drikkevann. Så får de kanskje medisin og blir friske. Men neste uke er de syke igjen. Vannet er jo like dårlig.
Så forklarer Ferhan hvordan vannmangel ikke bare handler om liv og helse. Det handler også om verdighet. Forestill deg at du ikke har vann når du står opp om morgenen. At du ikke får vasket deg før du går ut og møter verden. Tenk deg å føle deg skitten når du står foran 30 elever og trenger deres respekt.
– Det føles ikke bra. Å måtte gå på jobb skitten, dag etter dag… Det gjør noe med selvfølelsen, sukker Ferhan og slår oppgitt ut med armene. – Skjønner du? Vannmangelen påvirker alt.
Det har den også gjort i Kebri Beyahdistriktet i Somali-regionen, i lavlandet lenger øst. For et par måneder siden var landskapet her brunsvidd og knusktørt. Nå har en grønn hinne av gress og busker fargelagt den tørre jordskorpa. De fleste som bor her i grenseområdene mot Somalia, driver husdyrhold på nomadisk vis – de flytter rundt på jakt etter beite til dyra. Men i denne tørken har det ikke vært gress å finne noe sted. I over to år har det vært umulig å finne nok mat til kameler, kyr og geiter. Her er det bare hyenene som er velfødde. De har hatt nok å fråtse i nå. Dyrekadavre ligger strødd rundt på slettene. Der det er vann, er det liv, sier folk jeg snakker med her. Den siste tiden har døden lagt seg over de ørkenlignende slettene i Kebri Beyah.
Zeynab Dayib (35) og familien i landsbyen Gerbelle er blant dem som har opplevd hvordan den grådige tørken har slukt livsgrunnlaget deres. Familien har mistet over 50 sauer, geiter, kyr og kameler.
– Vi har til og med gitt av vår egen mat til dyra for å prøve å redde dem. Nå er det ingen som vil kjøpe dem når vi tar dem med til markedet. De er så tynne og svake at de ikke er verdt noen ting, sier hun fortvilet.
Mangel på mat og vann har tæret på hele lokalsamfunnet. Barna blir syke og slappe, og det er dager da Zeynab ikke aner hva hun skal gi til ungene sine når de våkner om morgenen. Døde dyr og flomvann har forurenset de få vannkildene som finnes.
– Det er vondt og frustrerende å måtte sende barna ut for å gjete dyra på tom mage. Ungene er svake, og de blir også syke av det dårlige vannet. Men vi har ikke råd til medisin og behandling, sier Zeynab.
Bøndene på de karrige slettene i Somali-regionene er sterke og stolte. Zeynab nekter å gi opp kampen mot den tøffe hverdagen.
– Vi er optimistiske. Men vi vet at vi er sårbare, og får vi ikke hjelp og mer regn, kan alt ende i en tragedie. Men vi håper og ber til Gud.
Tilbake