Kirkens Nødhjelp-magasinet
Aktuelt: Tre generasjoner for Kirkens Nødhjelp
Tre generasjoner Servan har engasjert seg for Kirkens Nødhjelp i flere tiår. For 91 år gamle Helga Servan var det helt naturlig. – Det er lett å glemme at vi selv har vært i nød og trengte hjelp for ikke så mange tiårene siden, sier 91 år gamle Helga Servan.
Helga var 14 år og bodde på grensa til Finland under vinterkrigen i 1939. Situasjonen var spent, og Helgas mor tok med seg fire barn og rømte sørover. De trodde de skulle dra tilbake i løpet av våren, men 9. april ble Norge tatt av tyskerne, og i løpet av krigen ble hele Finnmark brent. Det var ingenting å dra hjem til.
– Mor sa alltid at vi var de som hadde vært lengst evakuert. Det var jo ikke krig i Norge da vi dro, og vi trodde jo vi skulle reise hjem igjen, sier Helga.
– Hvordan var flukten fra Finnmark?
– Vi visste jo at det hadde foregått krigshandlinger, og vi hadde sett ting vi ikke burde. For eksempel var det mange finner som kom over isen fra det som nå er Russland, blant annet en mor som kom over med et nyfødt barn i armene. Mor døpte det i et tinnfat. Vi dro med Hurtigruten, selv om vi visste at det var russerminer i farvannet, sier Helga.
Selv om Helga selv har følt på å være flyktning, var det ikke med henne selv engasjementet for de som lider nød, startet. Morfaren var med på å bygge opp Tannlegehøyskolen og var pådriver for skoletannpleien og Oslo-frokosten.
– I den familien var det litt stygt å tjene penger. Under nøden i 20–30-årene var min far ordfører i Alta – samtidig som han hadde full lærerjobb. Det satt ofte noen på kjøkkenet vårt og gråt, og pappa dro ned på butikken og kjøpte mel, egg og melk slik at ungene deres fikk pannekaker. Jeg husker også at mamma gikk inn på bakrommet og tok av seg noen klær som hun ga bort, og at pappa ga bort støvlene sine til en gammel fisker. Det vil si, han kjøpte nye støvler, og noen spurte ham hvorfor han ikke heller beholdt de nye støvlene selv og ga bort de brukte. «En fisker må ha hele støvler», svarte han da. Vi levde så nøysomt, men følte oss så rike og hadde dårlig samvittighet for det. Senere ble han styrer på Svanvik Ungdomsskole i Pasvik. Skolen ble brent. Og alt den første høsten etter krigen startet han opp igjen skolen i forlatte tyskerbrakker i Troms. Siden flyttet den rundt der det var plass til den. Skolen ble først gjenreist i 1974. Nå er den en markør på vår grense mot Russland. Ungdom fra hele landet får være med på det, sier Helga.
På 1860-tallet kom Helgas oldefar til Målselv, like før nødsårene der. Han så at folk levde av halvråtten fisk og halm. Etter flere kalde somre hadde kornhøstene slått feil. Oldefaren fikk sendt opp en skipslast med korn og delte ut til de som trengte det mest.
Sønnen til Helga, Jon Sverre Servan, er prest og har i den anledning vært Kirkens Nødhjelps kontakt i mer enn ti år. Han har selv besøkt prosjekter i Israel/Palestina og Nigeria og har sett arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør på nært hold. Allerede som student på Menighetsfakultetet ble han invitert til Nigeria i kjølvannet av Biafra-katastrofen.
– Vi besøkte en liten helseklinikk der to sykepleiere var det eneste helsetilbudet for 100 000 mennesker. De dro langt og stod i lange køer for å få hjelp, og sykepleierne fra Norge tok pasienter som egentlig trengte intensivpleie fordi de visste at de fattige pasientene ikke ville kunne bestikke seg til hjelp på sykehuset. Sykepleier Ingeborg Bøe ga den behandlingen hun kunne gi, selv om hun visste at det ikke var nok. Det gjorde inntrykk å møte dette så tett på, sier Jon Sverre Servan.
– Og engasjementet har du brukt på Kirkens Nødhjelp.
– De siste to årene har jeg til og med fått være med å bære bøsse, ikke bare arrangere fasteaksjonen. Jeg kledte på meg refleksvester fra Kirkens Nødhjelp slik at ingen skulle bli redde for at presten kom med et tragisk budskap når jeg ringte på. Å jobbe med unge konfirmanter og gi dem en forståelse av internasjonal diakoni er givende, og også å se hvor langt pengene rekker i lavkostnadsland, sier Jon Sverre.
På sine gamle dager har Helga Servan gått i ungdommens fotspor og blitt med på bloggebølgen. Oldemorsbloggen ble til da barnebarna skulle hjelpe til med å rydde på loftet og oppdaget at Helga i sin ungdom hadde skrevet noveller til ukebladet Familien. Dermed ga de henne en blogg i bursdagspresang. I motsetning til andre år, der hun stort sett bare får geiter, trær og tegninger. Da hun fylte 90, ble noen av tekstene publisert og utgitt til inntekt for Kirkens Nødhjelp.
– Jeg er jo ikke akkurat i klassen til Sophie Elise, men barnebarna trøster meg med at dette er en mer eksklusiv blogg. Og plutselig har jeg lesere fra Brasil, ler Helga.
«En givende hånd blir aldri tom», stod det på et broderi hjemme hos besteforeldrene til Helga Servan. – Det er fint å gi, men man har også forpliktelser og budsjett som skal gå opp. Jeg er ikke spesielt snill, men som folk flest vil jeg gjerne gjøre mitt for at vår verden kan bli litt bedre. Det er min erfaring at hvis man får et ryddig og realistisk forhold til det man gir bort, virker det tilbake på resten av budsjettet. Sånn sett er det riktig, det mine besteforeldre sa: Hånden blir ikke tom. Dessuten gir det trivsel, glede og god samvittighet. Det kan til og med inspirere fantasien; man finner på lure ting slik at man får mer å gi, sier Helga.
Mens vi spiser multer hos bestemor på Karmøy, er barnebarnet Sonja Helene Servan på Changemakers «Sommersnu» i Trondheim og demonstrerer mot ulikhet og urettferdighet. Der er også Håvard Aagesen, som rekker å spørre henne noen spørsmål om hvorfor hun har engasjert seg i Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon i så stor grad at hun nå skal lede det politiske arbeidet rettet mot verdenshandelen.
– Hva gjorde at du ble engasjert i Changemaker?
– Fordi jeg ville på Afrika-tur. Faren min, som var Kirkens Nødhjelps distriktskontakt for Karmøy prosti, ble invitert med til Mali i 2009. I håp om å få være med meldte jeg meg inn i Changemaker. Turen ble ikke noe av, men i 2011 skulle det være Changemaker-helg i Bergen. Jeg syntes jo først at jeg hadde funnet en litt snål gjeng med blå stigebil og snabelkafé, men det de snakket om, vekket nysgjerrigheten min. Kunne ungdommer egentlig forandre verden? Etter hvert som jeg ble mer og mer engasjert, skjønte jeg hvor mye organisasjonen kunne få til, men også hvor mye jeg kunne få til. For i tillegg til å opplyse folket om ignorerte saker og gjøre verden bedre for andre, er Changemaker en motiverende organisasjon med flat lederstruktur som lar medlemmene prøve seg i forskjellige ansvarsoppgaver, sier Sonja.
– Er det noen spesielle saker du brenner for?
– Som mange andre er jeg opptatt av klimakrisen, og studiet mitt innen økologi og naturforvaltning er også relatert til dette. Jeg har vært opprørt i større og mindre grad siden jeg så Al Gores dokumentar «The Inconvenient Truth» på ungdomsskolen. Jeg gjorde derimot ikke så mye med denne opprørtheten før jeg fikk verv i Changemakers politiske utvalg for klima og miljø i 2014. Der fikk vi være med på å bygge opp hovedtemakampanjen «Ekspedisjon Grønnpolen». Jeg er også opptatt av økonomisk ulikhet, og i år skal jeg få lede utvalget for internasjonal handel, forteller Sonja.
– Har det noe å si at far og bestemor er så engasjert? Var det noe dere snakket om rundt frokostbordet, for eksempel?
– Verken far eller farmor skryter veldig av seg selv, så derfor har jeg visst lite om hvor engasjerte de egentlig har vært. Jeg har derimot vokst opp med timelange diskusjoner rundt middagsbordet, og flesteparten handlet om vitenskap, historie eller politikk. Jeg lyttet vel mest, men noe av det festet seg vel kanskje? Det at foreldre og besteforeldre har vært kristne, har også preget oppveksten. Vi lærte at ikke alle hadde det like godt som oss, og at man skal være snill mot andre. Selv om barnetroen min er blitt mindre viktig nå, tror jeg de kristne verdiene sitter fremdeles og har mye å si for ønsket mitt om å bidra i Changemaker, sier 23-åringen.
– Er det noe far eller bestemor har gjort som har gjort et spesielt inntrykk på deg eller gjort deg spesielt stolt?
– Begge foreldrene mine har gjort og gjør fremdeles inntrykk på meg hele tiden fordi de gjør så mye for andre. Ikke bare har de begge hatt omsorgsyrker – prest og sykepleier, men de har også oppdratt seks barn og hjelper både venner og familie til daglig. Jeg er også veldig stolt av min 91 år gamle farmor, som fremdeles ønsker å gjøre en liten forskjell. I bloggen hennes har hun blant annet skrevet om flyktninger og ytringsfrihet. Noe av det hun skrev, ble også trykt til en bok som ble solgt til inntekt for Kirkens Nødhjelp. Når hun bryr seg, som med god samvittighet kunne fordrevet tiden med fotoalbum og solbærsaft, blir man jo litt inspirert, tror hun.
– Hvilke planer har du for fremtiden? Politiker? Bistandsarbeider?
– I nær fremtid tror jeg det blir mer verv i Changemaker parallelt med studiene. I fjernere fremtid ser jeg for meg et yrke innenfor klima og miljø, uvisst hvilken type jobb. Drømmejobben ville kanskje vært en høy stilling i klima- og miljødepartementet eller i en internasjonal organisasjon, avslutter Sonja Helene Servan før hun springer tilbake til de 90 andre Changemaker-demonstrantene.
Tilbake