Kirkens Nødhjelp-magasinet

04 2017

– Trump kupper troen min

Portrett: Sunniva Gylver

– Trump kupper troen min

Sunniva Gylver har vært prest i et område av hovedstaden der de kristne er i mindretall. Samarbeidet med lokale muslimer og imamer synes hun imidlertid har vært uproblematisk. Mer utfordrende kan det være å møte kristne som tenker helt annerledes.

–Jeg føler at kristne som tolker og praktiserer troen slik for eksempel Donald Trump gjør, kan være mye vanskeligere å forholde seg til enn mennesker av en annen tro eller overbevisning enn min. Når det er en som tilhører samme religiøse tradisjon som jeg selv, men i en helt annen versjon, kupper han på en måte troen min. Når jeg er rykende uenig med en muslim eller ateist, forventer jeg jo aldri at vi blir helt enige, og opplever ikke at de ødelegger ryktet til min tro. For mine muslimske venner er det uforståelig at jeg tror på en korsfestet Gud, sann Gud og sant menneske, men det betyr ikke at vi ikke kan utforske tro sammen. Gud er større enn alt, sier hun.

Sunniva Gylver

  • 50 år.
  • Gift, tre barn, bor i Oslo.
  • Prest, forfatter.
  • Doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet: forsker på menighetsutvikling i indre by som en del av Menighetsfakultetets prosjekt "Menighetsutvikling i Folkekirken".
  • Intervjuet ble gjort før Gylver ble skadet i en sykkelulykke.

Natteravn på tvers

Det er lett å forstå at den kvikke presten med rastafletter er blitt en medieyndling både på TV, radio og papir. Hun er smilende og imøtekommende, samtidig som hun er åndelig og intellektuell. Personlig har hun erfaring med hvor viktig det er at mennesker blir sett og tatt på alvor.

– Jeg ble mobbet i barndommen, og i perioder snakket ingen med meg på en uke. At hun endte opp som prest på Grønland i Oslo, er heller ikke overraskende. Med fire store og mange uregistrerte moskeer i området ble det viktig å etablere en god dialog med imamene. Muligheten dukket opp da Frivillighetssentralene spurte om ikke kirken og moskeen kunne lage felles natteravnteam.

– Da fikk vi en helt annen plattform for dialog. Å gjøre noe sammen er bedre enn å bare sette seg ned å snakke. Det vet jo alle som har avsluttet et forhold. Det gjør man best mens man går tur, sier Gylver.

Prest i moske

Etter at kirken og moskeen hadde natteravnet litt sammen, eksploderte forholdet mellom kristne og muslimer globalt – med karikaturstriden. Det ble enda viktigere å gjøre noe sammen. Gylver utfordret imamen og moskéstyret: Hva ønsker dere fra oss i denne situasjonen? De ønsket å besøke en gudstjeneste og få anledning til å snakke med folk på kirkekaffen. Sånn ble det. Så ble presten og menigheten invitert på gjenbesøk i moskeen – og Gylver ble invitert til å tale der, noe hun gjorde som første norske kvinne i 2006.

– Det var sikkert utfordrende for noen, men flere av kvinnene ga uttrykk for at det var fint og sterkt å se og høre meg foran en fullsatt moské. Å stå sammen mot ekstremisme og for en tryggere by skapte vennskap, og personlige relasjoner får ting til å skje. Som å spise kveldsmat sammen eller dra på hyttetur. Der snakker man overraskende åpent sammen om både tro og liv, skal man tro Gylver.

– Joda, det er jo to misjonerende religioner, og begge parter synes jo vår egen er best. Likevel er det bra for samtalen om vi evner å dele tro frimodig uten å framheve. Min erfaring er at man både blir mer trygg på sin egen tro, og mer forståelsesfull overfor andres, når man deler religiøse erfaringer. Jeg blir også inspirert av hvordan troen sitter i kroppen til mine muslimske venner, sier Gylver.

– Hverken det å fokusere på ulikhetene eller likhetene er vel uproblematisk? Noen mener jo at islam og kristendom er to sider av samme sak.

– Både muslimer og kristne tror på en Gud som har skapt alt, men jeg tror på en treenig Gud som ble korsfestet for vår skyld. Når noen spør om mine muslimske venner og jeg tror på samme Gud, må jeg si både ja og nei. Ja, fordi vi tror på èn Gud, som er allmektig kjærlighet, skaper og livgiver. Men nei, fordi kristendommen bekjenner en treenig Gud, sann Gud og sant menneske, som døde for oss og sto opp igjen. Vi har en økt på den årlige kvinnehytteturen der fordommene våre og de dumme spørsmålene kommer frem. Det går fint så lenge man har tillit til at man vil hverandre vel, sier Gylver.

– Og fristen til å frelse blir ikke for stor?

– Det er Gud som frelser, ikke jeg. Og jeg tror ikke mennesker kan verken trues eller lokkes eller lures til sant fellesskap med Gud, uansett utgangspunkt. Bibelen snakker mye om to utganger på livet, og jeg tenker at med troen på en Gud som har skapt alt og alle, er det naturlig å tenke at vi må stå til regnskap for våre liv en gang. Men hvis Gud er allmektig kjærlighet, er det rart om flertallet av mennesker skal gå fortapt til slutt. Jeg tror Gud må ha en plan B, sier Gylver.

Dialog er kompromiss

I ti år har hun sittet i den nasjonale dialoggruppen, og hun mener dialogarbeidet ofte blir forstått for instrumentelt utenfra – med fokus på vinnere og tapere.

– Da fungerer det ikke. Bare tenk på dialogene i hverdagen: i et parforhold, for eksempel. Skal man leve godt sammen, må dialogen ikke skape vinnere og tapere. Dialog er jo alltid et kompromiss, og innimellom har det vært høy temperatur i dialoggruppen. Vi snakker jo om store og viktige ting og presses jo fra våre «bakland». Alternativet til dialog er imidlertid dårlig. Den store utfordringen er at konstruktiv kritikk av samtalepartnerens standpunkter ofte blir kuppet av andre med en helt annen og mer krigersk agenda, sier Gylver.

– Mange opplever at det er vanskelig å få med seg flerkulturelle i lokalmiljøet.

– Så lenge det må skje på de norske frivillighetspremissene kan det være krevende. Det krever for eksempel at vi bygger nære vennskap på tvers, er tydelige på forventningsstyring, rekrutterer mangfoldig til ledere og styrer, og viser forståelse for den som har stram økonomi eller arbeider mye på kveld og helg. Det kan være vanskelig å få foreldre med minoritetsbakgrunn med på dugnad for fotballaget, men det finnes mange etnisk baserte grupper med fokus på kulturformidling, religion og dans, for eksempel, der det gjøres betydelig frivillig innsats. Melafestivalen på Rådhusplassen i Oslo, med ti år med musikk, dans, teater, kunsthåndverk og mat fra hele verden, viser at norske minoriteter absolutt er villige til frivillig arbeid. Dessuten må viljen til dialog og det å bygge et nytt, norsk ”vi” gå alle veier – vi må være klare for kulturmøter som skaper gjensidig forandring. Min erfaring er at det kan gjøre oss menneskelig rikere, tryggere og tydeligere, når vi gjør det på en bra måte.

Del innlegget

 
 
Tilbake