Kirkens Nødhjelp-magasinet

04 2017

Andakt

Andakt

Hva er det unike – det som skiller mennesker fra andre skapninger?

Opp gjennom tiden er det gitt mange og lærde svar på et slikt spørsmål. Om jeg skulle foreslå et svar – og kun bruke ett ord, så tror jeg det skulle bli samtalen.

At mine tanker og erfaringer, ideer og forestillinger lar seg formulere og formidle, at det mottas av den andre og ofte blir forstått, er litt av et mirakel!

Foran og over, under og etter samtalen ligger refleksjon og bearbeidelse av inntrykk og stemninger, forventninger og håp, men også usikkerhet, skuffelse og angst. Kun en brøkdel av alt dette uttrykkes i ord. Likevel fungerer samtalen. Den er mer enn ordene. Noen ganger formidles og forstås budskapet også uten ordene.

I samtalen blir jeg både bekreftet og påvirket. Erfaringer og kunnskap, fortellinger og påstander som deles setter spor – til det gode, men dessverre også til skade. De utallige samtalene, budskapene jeg har tatt inn eller har tatt avstand fra har formet meg, bevisst og ubevisst. Det er slett ikke risikofritt. Manipulasjon og falske nyheter har gode kår, ikke minst i vår tid.

Men større risiko løper jeg om samtalene opphører. I brudd skapes avstand, isolasjon og utenforskap. Jeg risikerer ikke bare å miste den andre, men også mye av meg selv. For det er i den andres nærvær, speilet i den andres øyne, at jeg lærer meg selv å kjenne – tenker jeg.

I bibelen heter det at vi mennesker er skapt i Guds bilde, at vi alle er bærere av denne billedlikeheten – hele tiden. Kan det også bety at Gud gjenkjenner seg selv i oss – og at vi kan gjenkjenne Gud i hverandre? Om det skulle være slik, bør det få konsekvenser for hvordan vi tenker og forholder oss til hverandre.

I våre anstrengelser for å håndtere konflikter og forskjeller mennesker imellom er det nærliggende å trekke grenser mellom oss og de. Er motsetningene truende nok, ender det lett med avskriving av den andre som dårlig eller som ond – og vi nøler ikke med å uttrykke det, ofte uten filter.

Går det an, som en alternativ strategi, å lete etter Gud – i den andre? Forestille seg på ramme alvor at den eller de jeg frykter også er bærere av Guds bilde? Hva skulle det kunne bety for samtalene over ideologiske og politiske avgrunner, dialogene på tvers av religionsgrenser?

Kan det være slik at menneskers mirakuløse mulighet til forståelse og samhandling, oppgjør og forsoning, i seg selv er manifestasjonen av Gud-billedheten – et bilde på Guds forhold til menneskene – at det faktisk er det det handler om? Da har vi en underbrukt ressurs i våre hender – enda en kilde til håp.

Tilbake