Kirkens Nødhjelp-magasinet

04 2017

Menighetene tas på alvor

Jubileumsartikkel

Menighetene tas på alvor

Ut over 80-tallet ble det klart for Kirkens Nødhjelp at trossamfunnene i utviklings-landene ikke bare burde være mottakere av bistand, men selvstendige aktører.

I dag jobber Kirkens Nødhjelp stort sett gjennom lokale partnere – som regel religiøse organisasjoner. På 80-tallet var ikke dette en selvfølge, men operasjonen i Mali lærte oss hvor viktig det var å spille på lokale ressurspersoner.

Bidro til fred

Kirkens Nødhjelp ble bedt av FN om å bistå i en stor tørkekatastrofe i Mali i 1984. Njell Lofthus ledet arbeidet, som skulle hjelpe fastboende bønder og nomadiske tuareger som hadde mistet mesteparten av dyrene sine. Tørken bidro til at eldgamle konflikter utløste borgerkrig der nestlederen for Kirkens Nødhjelps program i Mali var en av lederne.

– Då me byrja å arbeide i Mali, henta me inn tuaregane sine beste folk til å leie prosjekta våre, folk som etter ei tid gjekk over til opprørarane – og til regjeringa. Nettopp difor kunne Kirkens Nødhjelp spele ei sentral rolle i fredsprosessen i Mali. Partane, tuaregopprørarane og regjeringa hadde tiltru til oss, sa Lofthus til Vårt Land i oktober 1997.

Lofthus lærte ikke bare hvor viktig det var å ha lokale krefter med på laget – han så også at religion spilte en rolle. Da norske ansatte i Mali skulle byttes ut, ba de lokale og muslimske lederne ham om å sende nedover engasjerte kristne medarbeidere fordi de ville ha religionen med seg i hverdagen akkurat som muslimene, og fordi de tok religion på alvor. Redaktør og tidligere styreleder i Kirkens Nødhjelp Thor Bjarne Bore forteller at Lofthus hadde enorm tillit blant lokalbefolkningen. «Det var i Mali muslimen fortalte om hvordan Kirkens Nødhjelp hadde hjulpet ham, og avsluttet slik: ”Allah er stor, men Kirkens Nødhjelp er større”», skriver han på Aftenbladets blogg.

Klar beskjed fra sør

På 90-tallet ble det helt klart for organisasjonen at Kirkens Nødhjelp måtte ta de religiøse aktørene som fikk hjelp mer på alvor. I 1991 ble et team av samarbeidspartnere invitert fra bistandslandene til Norge for å se på hvordan organisasjonen jobbet. Deres rapport var krystallklar. Kirkens Nødhjelp burde jobbe sammen i partnerskap med kirker og ikke være operasjonelle slik man var det i Sudan.

– Budskapet var så sterkt at vi kunne ikke unngå å gjøre noe med det. Også i Norge var mange kritiske til at vi hadde etablert et «little Norway» i Sudan. At våre samarbeidspartnere var så tydelige, ble et vendepunkt for Kirkens Nødhjelp. Det ble begynnelsen på partnerbasert samarbeid, sier Jappe Erichsen, som var generalsekretær i Kirkens Nødhjelp da.

Behovet for å bli bedre til å samarbeide med kirkene «der ute» var en av årsakene til at Atle Sommerfeldt ble hentet inn som generalsekretær i 1994. Da hadde han vært assisterende generalsekretær i Botswana Christian Council i fire år og sett bistandsarbeidet fra den andre siden.

Atle Sommerfeldts understreking av Kirkens Nødhjelps religiøse rolle er ytterligere styrket i strategien for 2017. Det samme er hans syn på at retten til mat, vann og trygghet er en rettighet. Ingen skal takke for penger fra Norge som gir dem rent vann i landsbyen – det er en menneskerett!. Her snakker han med Francine Njibire i partnerorganisasjonen Association pour la Défense des Droits de la Femme i 2008.
Atle Sommerfeldts understreking av Kirkens Nødhjelps religiøse rolle er ytterligere styrket i strategien for 2017. Det samme er hans syn på at retten til mat, vann og trygghet er en rettighet. Ingen skal takke for penger fra Norge som gir dem rent vann i landsbyen – det er en menneskerett!. Her snakker han med Francine Njibire i partnerorganisasjonen Association pour la Défense des Droits de la Femme i 2008.

– På 80-tallet hadde ACT-familien i Norden, Tyskland og Nord-Amerika utviklet seg til å bli operative og profesjonelle. Så kom 1991-evalueringen – hva skulle være Kirkens Nødhjelps identitet? Jeg aksepterte aldri at vi bare skulle defineres som en bistandsorganisasjon. Vår identitet var spesialisert diakonal og kirkelig med et bistandsoppdrag. Bevisstheten om sosial forankring hjemme og ute og tydeliggjøring av identitet falt sammen med utviklingen i bistandsfaget, der tanken om sivilsamfunnets rolle og den sosiale basen for bistanden ble viktig. Folkehjelpen knyttet seg mer opp mot fagbevegelsen, Røde Kors mot sine søsterorganisasjoner, og Kirkens Nødhjelp rettet seg mer mot kirkene, sier Atle Sommerfeldt.

Religion, ikke kirke

Samtidig som at man knyttet kirkene i bistandslandene tettere til seg, knyttet man også sterkere bånd til lokalkirken i Norge. Dette ble gjort gjennom å gjøre fasteaksjonen til en oppgave for konfirmantene, og ikke bare for skolene, og ved å svare på kirkenes etterspørsel etter teologisk tekstmateriale samt at innsamlede midler i andre kirkesamfunn kunne øremerkes «deres» prosjekter. For Atle Sommerfeldt ble forståelsen av Kirkens Nødhjelp som en trosbasert organisasjon viktig.

– Jeg oppdaget at når vi sa at vi var en kirkelig og religiøs organisasjon, utvidet Kirkens Nødhjelps perspektiv seg til samhandling også med andre religiøse organisasjoner. Vi kunne samarbeide også med moskeene og templene. Bistandssystemets kompetanse på religion var lav og forståelsen av dens betydning begrenset. Som religiøs organisasjon var vi bedre rustet til å samtale med andre om for eksempel kvinners rettigheter og rolle fordi vi selv i vår tradisjon har hatt og har tilsvarende diskusjoner, sier Sommerfeldt.

Ved å løfte opp de religiøse aspektene kom man i posisjon til for eksempel å legge til rette for samtaler med utenriksministeren i Taliban om hvorvidt jenter bør få gå på skolen. Sommerfeldt ledet møtet som fant sted våren 2001. Vår felles skapelsesberetning ga en felles grunn for samtalen. I møte med krigen mellom Etiopia og Eritrea kunne Kirkens Nødhjelp legge til rette for at de fire store religiøse aktørene i begge landene kunne møtes. Kirkenes Verdensråds mulighet ble begrenset fordi de som en organisasjon av kirker ikke kom rundt den manglende kirkelige anerkjennelsen mellom de ortodokse kirkene i Etiopia og Eritrea. Men Kirkens Nødhjelp som religiøst forankret aktør kunne aksepteres som tilrettelegger.

– Nøkkelen i interreligiøst samarbeid på bistandsområdet er å ta utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde – så hva gjør vi med det? Da kan vi bruke deres egen religiøse argumentasjon for å få endret en praksis vi mener er uheldig, og vi kan spille på lag med de religiøse lederne som er enige med oss, sier Sommerfeldt.

Viktig legitimitet

Sommerfeldt mener at samarbeidet med religiøse aktører i de landene man jobber i ikke bare er en smartere og bedre måte å jobbe på. Han mener at samarbeidet er selve legitimiteten organisasjonen jobber ut fra. Det legitimerer arbeidet at man har en legitim religiøs institusjon som inviterer oss til å ledsage dem både i katastrofene og i det langsiktige arbeid.

– Selve håndverket er å skape en åpen samtale og en felles agenda mellom de som inviterer og oss som kommer for å hjelpe til. Nettopp her har det kirkelige systemet kommet lengst i å finne balansen mellom hva organisasjoner i Nord kan bestemme, og hva de som er tjent med hjelpen skal få legge premisser for, sier Sommerfeldt.

Ikke bare enkelt

Det høres fint ut på papiret, men når man går inn på enkeltsaker, så er ikke samarbeidet med ulike religioner og etnisiteter bare enkelt. Som arbeidet i Rwanda etter folkemordet, der flere av kirkene hadde vært ansvarlige og deltagere i folkemordet, og man skulle hjelpe flyktninger i Kongo, der mange hadde deltatt aktivt i krigsforbrytelsene. Eller arbeidet i Afghanistan, der man så at kvinnene faktisk følte seg tryggere da Taliban hadde tatt over makten. De måtte gå med burka, men slapp å bli voldtatt på vei til butikken, påpeker Sommerfeldt.

– Jeg er glad jeg er lutheraner og er opplært i at menneskets kapasitet til det onde er kjempestor også i bistandsorganisasjoner. Det samme er kapasiteten til kirken og religioner som fellesskap. Samtidig har man en utrolig kapasitet til det gode. Den kapasiteten må Kirkens Nødhjelp være med på å forsterke, både her hjemme og ute. Det er viktig å snakke sant om dette, også i Kirkens Nødhjelp, sier Sommerfeldt.

Tilbake