Kirkens Nødhjelp magasinet
Aktuelt: Israel/Palestina
Jentene og kvinnene i familien til Yasmin klippet alle av seg håret da niåringen ble kreftsyk og måtte ha cellegift. Nå ber de alle til Gud om at den tapre jenta fra Gaza skal bli frisk igjen.
Hun smiler. Mer med munnen enn med øynene. Som om hun ikke helt tør å vise glede og håp så det synes. Pusten hennes er tung her inne på lekerommet på Augusta Victoria-sykehuset i Øst-Jerusalem. Sammen med mamma måtte hun stå grytidlig opp i morges for reisen fra Gaza by. På humpete veier og gjennom den strenge grensekontrollen inn til Israel, som tok over to timer, og der mamma måtte kle seg naken for de israelske soldatene. Bussen sammen med de andre kreftsyke punkterte på veien inn til byen, og reisen ble enda lengre. Slikt tar på for en liten jente fra utpinte Gaza med kreft.
Ifølge Verdens Helseorganisasjon har antallet pasienter som får israelsk godkjenning til behandling utenfor Gaza, sunket med nær 30 prosent de siste tre årene. Ventetiden kan være godt over ett år, og for noen kreftpasienter blir den for lang – de dør før de kommer til behandling på sykehus på den okkuperte Vestbredden eller i Øst-Jerusalem. I tillegg til israelske importrestriksjoner til beleirede Gaza sørger også kampen mellom Hamas-regjeringen og Fatah til en kronisk mangel på livsviktige medisiner for den utarmede befolkningen. Uten at hun nok føler noe av det selv, er vesle Yasmin i det minste slik sett blant de heldige som får hjelp.
Noen dager senere møter vi henne igjen. Den spede og tynnhårede jenta har hentet litt krefter, men er urolig, og gråten står i øynene hennes. Det er dagen for ny cellegiftsbehandling. Den andre av minst fem–seks. Sist gang prøvde legene uten bedøvelse, men etter store smerter skal hun nå få en sprøyte. Hun skjelver og sier noe lavt. Moren forteller oss at hun gruer seg sånn til svimmelheten og kvalmen lenge etter behandlingen. Tårene står, og hun spenner seg i sengen. Også mor gråter stille nå.
– Det er snart to år siden hun ble syk. Vi fikk henne til en lege i Gaza, som konstaterte aggressiv blodkreft. Vi fikk sjokk. Skulle den lille jenta vår dø? Og av kreft? Ingen andre i familien har hatt det. Vi var fortvilte, og det tok lang tid før vi turte å fortelle Yasmin hva som faktisk feilte henne, sier moren Deema. Hun er blant de heldige som er over 35 år. Mødre under den alderen får ikke reise med sine egne syke barn – ifølge israelske myndigheter fordi de «utgjør en sikkerhetsrisiko».
Den vennlige anestesilegen klyper Yasmin forsiktig i kinnet. Hun er i ferd med å våkne og klynker lavt. Med mors trygge hånd trilles hun ut av operasjonssalen, gjennom korridorene med glade farger og Disney-figurer på veggene. Eiet av Det lutherske verdensforbund siden 1950 og i mange år støttet av Kirkens Nødhjelp er Augusta Victoria det palestinske motstykket til vårt eget Radiumhospital, som også samarbeider med norske fagmiljøer innen kreftbehandling.
– Hun har mistet veldig mye av det fine håret sitt, og for at hun ikke skulle føle seg så annerledes, klippet vi også av oss alt håret. Storesøster som bestemor. Nå ber vi alle hver eneste dag. For at Yasmin skal bli helt frisk igjen. Men det er dyrt med så mange behandlinger, vi har nesten ikke penger. Men vi skal klare det. For Yasmin skal bli frisk, sier en gråtkvalt mor og stryker den lille jenta gjentatte ganger over håret og pannen. – Ingenting får ta henne fra oss.
Tilbake