Kirkens Nødhjelp magasinet
Aktuelt: Zambia
Zambia er verdens største eksportør av kobber. Likevel ser den jevne zambier lite til rikdommen som ligger i det verdifulle mineralet.
«Bring back our minerals» - få mineralene våre tilbake, er slagordet til en av flere kampanjer Kirkens Nødhjelp har vært med på i Zambia de siste årene. For mens gruveselskapene har tjent seg søkkrike på de enestående kobberreservene, har ikke Zambia klart å forvalte naturressursene på en måte som også har kommet landets befolkning til gode. Zambias gruvehistorie er full av fortellinger om forurensning, dårlige arbeidsvilkår og overgrep mot lokalsamfunn.
– Naturressursene tilhører folket. Det er det zambiske folket som burde være «hovedaksjonær» i Zambias naturrikdom, og få de største fordelene. Naturressursene bør være en velsignelse, ikke en forbannelse. Slik er det ikke i dag, sier Felix Ngosa, leder for Kirkens Nødhjelps program for rettferdig ressursforvaltning i Zambia.
Dette er bakgrunnen for at Kirkens Nødhjelp og lokale partnere jobber sammen med myndigheter, gruveindustri og lokalsamfunn for å sikre at Zambias enorme kobberressurser også skal gi økt velferd for landets innbyggere. Eksemplene på at innsatsen trengs, er mange.
I Mufulira nordvest i Zambia har det vært gruvedrift helt siden kolonitiden. Den gang sørget de hvite kolonistene for å bygge kobbergruven i trygg avstand til området hvor de selv bodde. I stedet ble gruvevirksomheten lagt kloss inntil den fattige bydelen Kankoyo, hvor lokalbefolkningen siden har måttet leve med gruvedrift rett utenfor døra si.
Selv om koloniherrene for lengst har forlatt Zambia, er det urettferdige systemet de skapte, fortsatt i live. Mens gruveindustrien var statseid, sørget myndighetene for vedlikehold av livsnødvendig infrastruktur som vann og veier. Da gruvene ble privatisert på midten av 90-tallet, ble lokalsamfunnene i stor grad overlatt til seg selv.
I dag lever 11 000 mennesker i Kankoyo. De opplever de negative ringvirkningene av gruvedriften hver eneste dag.
– Se på disse sprekkene. Dette huset kan falle sammen når som helst, utbryter Damo Kachusha (65) mens han viser oss rundt i nabolaget sitt.
Sprengningsaktiviteten i den under-jordiske gruven har bokstavelig talt rystet Kankoyo i grunnvollene. Enkelte hus har sprekker så store at man kan se rett inn. En familie vi besøker viser oss hvordan soveromstaket må støttes opp av påler. Grunnen er svak, og det er frykt for at bakken kan kollapse og rive med seg både hus og folk.
Selv bor Damon 10 meter fra gruvesjakten, som frakter mennesker og mineraler døgnet rundt. I 35 år har han og familien bodd her.
– Dette lokalsamfunnet har alltid vært plaget av gruveaktiviteten, enten det er støy, helseskadelige utslipp av sulfatdioksid eller ødeleggelser. Mange sliter med helsa, og forurensningen gjør at det er vanskelig å dyrke noe her. Vi kan ikke bo her, sier Damon og slår ut med armene.
Kankoyo-samfunnet har fått nok. De krever at myndighetene tar ansvar og flytter dem til et trygt sted. Kirkens Nødhjelp og lokale partnere har lenge støttet lokalbefolkningen i kampen for et bedre liv.
– Kirkens Nødhjelp har hjulpet oss med å lære opp lokalbefolkningen i hvordan de kan stå opp for sine rettigheter, forteller Martin Bwala Kampamba i Future-Preneure, som er Kirkens Nødhjelps lokale partner i Mufulira.
– Vi har prøvd å forklare gruveselskapet at når de ødelegger lokalsamfunnet, vil det også koste dem dyrt. Gruven trenger friske ansatte som er sikret at familiene deres har det bra. Hvem klarer å gjøre en god jobb når de er redde for barnas helse eller at huset skal ramle ned, spør han retorisk.
Et resultat av dette påvirkningsarbeidet er at gruven har gått med på å betale for vanntilgangen i lokalsamfunnet, og har også redusert antall dager med utslipp. Likevel er ikke boforholdene holdbare.
– Kankoyo burde erklæres som katastrofeområde. Se på disse husene, de er dødsfeller, utbryter Martin og rister på hodet.
– Velkommen til New Israel, det lovede land, sier Richard Banda fra vår lokale partner Caritas Solwezi tørt i det vi kjører over ei sliten bru og ser det første huset. Vi er langt ute i ødemarka helt nord i Zambia, like ved grensen til Kongo. Til tross for det optimistiske navnet, er dette stedet forfulgt av løftebrudd.
Forestill deg at hele bygda di blir flyttet fordi et stort gruveselskap kommer dundrende inn og overtar jorda. Du blir lovet gull og grønne skoger, men kompensasjonen uteblir. Det var det som skjedde med menneskene i New Israel i 2005. De bodde i en landsby like utenfor byen Solwezi. De er bønder, og levde av å selge frukt og grønnsaker på markedet. Da det lokale gruveselskapet skulle utvide driften, ble hele lokalsamfunnet tvunget til å flytte langt ute i ødemarka. De ble lovet hus, skole, helseklinikk og gode veier. 13 år etter mangler New Israel det meste som trengs for å leve et godt liv. Husene de var lovet, har folk måttet betale og bygge selv. Flere steder står uferdige og forlatte hus.
– De lovet oss hus, men alt vi fikk, var noen blikkplater vi kunne bruke til tak. Gruven har ikke gjort noe for oss. De flyttet oss og brøt alle løftene sine. Livet her er svært vanskelig, forteller Vicky Kanyembo, som bor i New Israel sammen med storfamilien sin.
– Den gangen var ikke forholdene i gruveindustrien noe sivilsamfunnet jobbet med. New Israel var alene mot gruven og myndighetene. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan myndighetene kunne la dette skje. Det har de aldri gitt oss et fornuftig svar på, sier Felix Ngosa i Kirkens Nødhjelp.
Kirkens Nødhjelp og partnere har jobbet med både gruveselskapet gruven og myndighetene for å bedre situasjonen for New Israel. Etter mye press bygget faktisk til slutt gruveselskapet en skole og et helsesenter. Men myndighetene har ikke tatt ansvar for å skaffe lærere og helsepersonell. Dermed står lokalsamfunnet i realiteten uten et tilstrekkelig skole- og helsetilbud.
– Vi trenger å fortelle historien om New Israel slik at gruveselskapene kan lære av sine feil og se hvor ille det kan gå når ikke det blir tatt hensyn til lokalsamfunnets behov, sier Felix.
Det hjelper å ikke gi seg. Påvirknings-arbeidet Kirkens Nødhjelp og de lokale partnerne har drevet de siste ti årene, har gitt resultater. Mens dialogen med gruveselskapene tidligere var preget av harde fronter, ønskes nå sivilsamfunnet velkommen til møtebordene.
– Vi har etter hvert klart å samle gruveindustrien, myndighetene og lokalsamfunnene rundt samme bord. Gradvis ser vi at gruveselskapene har begynt å lytte og faktisk svare på de utfordringene lokalsamfunnene opplever, sier Felix.
Kalumbila-gruven nordvest i Zambia er et godt eksempel på dette. Gruveselskapet First Quantum eier Kansanshi-gruven, som stod bak flyttingen av New Israel. I Kalumbila har de også flyttet flere lokalsamfunn. Men her har First Quantum vist at de har lært av sine feil. Folk har fått velge om de ville bo nær byen eller i et mer landlig område hvor de kunne dyrke jorda. Gruveselskapet har bygget hus, skoler, butikker og andre fasiliteter som lokalbefolkningen kan bruke.
For First Quantum har kontakten med Kirkens Nødhjelp vært verdifull.
– Vi liker at Kirkens Nødhjelp jobber sammen med oss, og ikke bare mot oss. Vi har lært mye av dialogen med sivilsamfunnet og setter særlig pris på å jobbe med trosbaserte organisasjoner. Vår erfaring er at de er imøtekommende og ikke så sensasjonspregede som en del andre aktører, sier Alex Mapapayi i Trident Foundation, datterselskapet som jobber med samfunnsansvar i First Quantum.
Fremgang til tross – det en lang vei å gå før rikdommen fra Zambias naturressurser virkelig får dryppe i større dråper over landets befolkning.
– Myndighetene må ta et langt større ansvar. Det er her de virkelige utfordringene ligger. Zambia mangler et godt politisk rammeverk for hvordan gruveselskapene skal opptre, og myndighetene må gjøre mer for å beskytte menneskene som påvirkes negativt av gruveindustrien. Slik det er i dag, er lokalsamfunnene prisgitt gruveselskapenes vilje til å gjøre noe. Her kan Zambia lære av hvordan Norge har håndtert sine naturressurser, sier Felix Ngosa i Kirkens Nødhjelp.
Tilbake