Kirkens Nødhjelp magasinet
Roi Sa Awng er snart fire år gammel og klar for å flytte inn i et nytt hus. I hele sitt liv har han bodd som flyktning på to rom sammen med foreldrene og fire søsken. Om en uke vil han kunne hjelpe foreldrene med å så grønnsaker til familien.
Det ble dramatisk da den myanmarske hæren oppdaget opprørsgruppen som hadde gjemt seg i landsbylederens hus. En nabo ble drept under kampene, og alle måtte flykte. Etter mer enn seks år som flyktninger er de nå klare for hus og hage.
Vi møter Roi Sa Awng og moren Daw Kai Htan i en flyktningleir under oppbrudd. Grisene er solgt, ting er pakket ned, og grønnsakene er høstet for siste gang. Det er få menn igjen i landsbyen. De er dratt i forveien for å gjøre klar hus og hage. Det er bare en uke til resten skal flytte etter. Stemningen i leiren er lettet. De gleder seg til å endelig få dyrke grønnsaker til egen husholdning. Gleder seg til å få bedre plass for barna. Ser frem til å få et permanent hjem. Noen er bekymret for at området de skal flytte til, ligger langt unna skolen til de eldste barna. Andre snakker om at det enda ikke er vann eller elektrisitet i den nye landsbyen. Men alle er klare for et nytt kapittel i livet.
Daw Kai Htan er kona til landsbylederen, som er en slags diakon for de andre. De er katolikker, og det var han som ba prestene i den romersk-katolske kirka om å få bo på området deres. Kirkens Nødhjelps katolske partner KMSS har hjulpet dem, også med å få penger til relokalisering. Men nå foregriper vi Htans dramatiske historie. Den begynner 16. desember 2012.
– Mannen min var på gården vår en time unna landsbyen da 14 menn fra opprørsgeriljaen kom og forlangte å få sove i huset vårt. Jeg sa nei siden mannen min ikke var hjemme, men de hørte ikke på meg. I løpet av den natta omringet hæren landsbyen, og om morgenen da jeg stod opp for å lage mat til alle, begynte de å skyte. Flere av geriljasoldatene var dratt inn til naboen for å ta det han hadde av mat, og naboen ble skutt av militæret. Jeg tok de to yngste barna i hver sin hånd og løp til brønnen utenfor landsbyen. Der møtte jeg de andre beboerne, og vi ventet i håp om at de skulle slutte å skyte. Da vi kom tilbake til landsbyen, var alt ødelagt. De hadde tatt alt vi hadde av ris, klær og redskaper. Det de ikke hadde klart å bære med seg av mat, hadde de kastet i vanntankene våre slik at det meste var ødelagt. Vi var så redde. Alle sammen sov i vårt hus den natta, men det var få som faktisk fikk sove, sier Htan.
Da mannen hennes kom tilbake om kvelden, ble han møtt av en skikkelig skyllebøtte. Han burde ha vært der for å ta vare på dem, mente den skrekkslagne kona.
– Noen må ta vare på åkrene også, ellers blir det ikke noe mat på oss, var det stoiske svaret hun fikk.
Htan turte ikke bli i landsbyen, hun ville til mora si som bor på den andre siden av distriktet. Det ville ikke mannen, for hva ville de andre si om han lot henne dra mens de andre var like redde og ikke hadde noen steder å flykte. Du får spørre de andre i landsbyen hva de vil, svarte Htan. Det gjorde han, og svaret var unisont. Ingen turte å bli værende, alle ville flykte. Ryktene gikk om at hæren ville brenne ned landsbyen fordi de hadde skjult terrorister. Landsbysjefen tok da kontakt med de katolske prestene, som forbarmet seg over dem, men som ikke kunne ordne med transport.
– Vi spurte en lastebileier om han kunne kjøre oss. Vi var hundre stykker på det lasteplanet, mest kvinner og barn. Det tok tre timer å komme seg hit. Etter at naboen var begravet, kom mennene våre etter. Noen gikk hele veien, andre hadde motorsykkel, sier Htan.
Den 19 desember, midt i juleforberedelsene, kom flyktningene til kirka. De første fem dagene bodde de i kirka, og senere hjalp menigheten dem med å sette opp de provisoriske husene. Det er en hyggelig leir, alt ser fredelig ut. Men en meter fra boligen står et ødelagt tre. Her havnet det en granat i fjor, får vi vite. Området vi besøker er langt fra trygt, selv om det tilforlatelig føles slik.
– Det gikk bra med oss, vi hadde noen penger fra salg av mais, mens andre måtte flykte nesten tomhendte. Da vi dro, bekymret vi oss for barnas skolegang, men leirledelsen snakket med regjeringen og fikk på plass en lærer allerede like etter jul. Ting har gått greit, men huset vi bor i, er bare 20 kvadratmeter, og det er lite plass til at barna skal gjøre noe her inne. Vi kan heller ikke bevege oss fritt. Er vi ikke her når det er matutdeling, så får vi ingen mat, sier Htan.
– Gleder du deg til å flytte?
– Veldig. Vi får en egen hage der vi kan dyrke selv, med en egen latrine. Jeg gleder meg veldig til selv å kunne bestemme hvilke grønnsaker jeg skal dyrke. Dessuten kommer vi nærmere min gamle landsby og gården vi hadde der, så da kan vi kanskje med tida dyrke ris og mais igjen. Når konfliktene roer seg. Da må vi rydde landet først. Nå er alt igjengrodd, sier Htan.
40 minutter med bil fra flyktningleiren ved kirka finner vi mannen til Htan i det nye huset. Labong Gam har fått opp latrinen og rydder hagen. Han håper på å få sådd så snart som mulig, før regntiden kommer.
– Sesongen er her snart, og vi har dårlig tid. Det er en litt for liten hage her, så vi må nok basere oss på andre inntektsmuligheter også, for eksempel å lage redskaper for salg. Jeg er veldig takknemlig for å få hjelp til å få et nytt hjem. I forhold til hvordan vi har bodd i flyktningleiren er dette en veldig stor forbedring, sier han og viser stolt frem det nye huset.
– Vi blir nok ikke ferdig før de andre kommer. Denne uka har vi hatt en velsignelsesseremoni. I dag får vi opp latrinen, og i neste uke skal jeg begynne med kjøkkenet. Det gleder jeg meg veldig til, sier Gam med et stort smil.
