Kirkens Nødhjelp magasinet

04 2020

Fremtid på vent

Fremtid på vent

– Det er vondt å se på datteren min på bare ett år leke når jeg ikke vet hva som venter. Ofte tar jeg meg selv i å undre på hva slags fremtid hun vil få, sier Weedad Ahmad Al-Khalaf.

Weedad Ahmad Al-Khalaf sitter utenfor teltet til familien i den lille landsbyen Mekseh i Bekaadalen i Libanon. Rett bak rager fjellene som skiller Libanon fra hjemlandet Syria, en daglig påminnelse om livet som var. Landet hun måtte flykte fra for åtte år siden.

– Livet er veldig vanskelig for oss, og vi bekymrer oss mye for barna våre, sier hun stille.

TRE FØDSLER I FLYKTNINGLEIREN

Før de flyktet til værutsatte Bekaa, med iskalde vintre med mye snø, bodde hun i Um El Jurayn ikke langt fra Aleppo i Syria. Krigen gjorde det farlig å bo der, så farlig at hun til slutt måtte flykte sammen med ektemannen Mohammed Hassan Ibrahim og svigermoren Serie i 2012. Nå deler de skjebne med 70.000 andre syriske flyktninger i dalen.

Da de først kom til Libanon, flyttet de rundt i flyktningleiren, men de siste seks årene har de bodd sammen med 13 andre familier i den lille leiren i Mekseh. Selv har familien på tre blitt til seks. Tre barn er født i flyktningleiren. Eldstemann Yousef ble født for fem år siden, deretter kom lillebror Aus, som er tre år, og til slutt veslejenta Talia på ett år.

– Alle barna våre har vokst opp her, forteller Mohammed. Noe som fyller både han og Weedad med stor sorg.

Dagene deres går med på lek, fotball og spill. Bortsett fra det så er det ikke så mye for dem å gjøre her. Etter covid-19 vil vi helst ha dem i nærheten, så da er de bare her rundt teltet. Vi vil ikke ha covid-19 inn i leiren.

INGEN SKOLER

Begge er arbeidsledige. Mohammed hadde litt strøjobber, men etter pandemien har jobbene uteblitt. Alt de er opptatt av nå, er å gi barna gode dager. Men de bekymrer seg mye.

– Vår største bekymring er at det ikke er skole her. Håpet vårt var at det skulle bli mulig å gi barna en utdanning, men på grunn av pandemien kommer ikke det til å skje. Yousef skulle startet på barneskolen, men nå er det ingen mulighet for at han kan få en utdanning, sier Weedad.

Hun forteller at etter at hun har gitt datteren Talia mat om morgenen, sitter hun og ser på at hun leker.

– Ofte tar jeg meg selv i å undre på hva slags fremtid hun vil få.

Det at barna ikke får skolegang, er ekstra tøft for Weedad. Alle I hennes familie er nemlig analfabeter. Hun vil ikke at barna skal gå gjennom livet uten å kunne skrive og lese.

– Mangel på skolegang er det som bekymrer meg mest. Det viktigste for oss er å gi barna våre en fremtid ved å gi dem utdanning.

GRUER SEG TIL EN KALD VINTER

En annen bekymring de har, er vinteren. – Kulda og store snømasser skaper problemer for oss. Vi har ikke råd til å dekke til teltet med isolerende beskyttelse, for det er så dyrt. Derfor blir det veldig kaldt for oss, forteller Mohammed.

For å holde seg varme bor de ofte på ett rom om vinteren.

–Der varmer vi opp, men i år er brensel en mangelvare her i dalen, så vi vet ikke hvordan det vil gå. Prisene på brensel øker, så det er vanskelig å forberede seg på vinteren, forklarer han.

Fra Kirkens Nødhjelp har de fått tilgang til rent vann og hygienepakker.

– Vi har rent vann her i teltet i tillegg til at vi får hygienepakker. Vi har også fått mye informasjon om hvordan vi kan ta vare på oss selv for å unngå sykdom, sier Weedad.

De hadde fått både vann og hygieneartikler før covid-19, noe hun er veldig glad for.

– Det har vært så viktig for oss at vi har hatt tilgang til vann og såpe. Det bruker vi jo hele tiden, sier hun.

Tekst: Anette Torjusen. Foto: João Sousa.

Tilbake