Kirkens Nødhjelp Magasinet
Sør-Sudan
En rusten stol som stikker opp fra gresset, er det eneste som er igjen av nabolaget og hjemmet til Elizabeth Bukech (49). Her var jeg så lykkelig, forteller hun. Da Malakal i Sør-Sudan ble jevnet med jorden, mistet hun både familien og alt hun eide.
TEKST: Anette Torjusen FOTO: Håvard Bjelland
Fra flyet ser vi Malakal ligge øde langs Nilen. Nesten alle hus er borte, kun rester fra levde liv står igjen. Rustne biler, møbler og stålplater røper at dette var et yrende nabolag for bare få år siden.
– Her var verandaen min. Her brukte jeg å drikke kaffe, forteller Elisabeth Bukech og peker på den tomme gressflekken foran oss. Hun fortsetter:
– Det var så fint å sitte her. Mat spiste vi også på verandaen. Jeg var så lykkelig. Her satt jeg og så på barna leke, sier hun trist.
– Jeg er så trist og lei meg for alt som har skjedd med meg og byen min, sier Elizabeth Bekech
Vi er i Sør-Sudan i det som en gang var en storby. Cirka 300 000 mennesker bodde her. Nå er det bare 15 000 igjen. Store områder av byen er rett og slett borte. Der det før var skoler, sykehus, universitet, kirker og markeder, er det nå bare frodig horisont. Før var det masse liv hele døgnet, men nå er det helt stille. Vi kan kun høre vinden som tar tak i trærne.
– Her kom det tanks, bomber, og byen vår ble brent ned. Det var så skummelt, minnes Elisabeth.
Elisabeth bodde litt utenfor sentrum i det fine huset som hun hadde bygd sammen med mannen sin. De fem barna deres lekte i hagen og hadde mye moro med alle nabobarna. Det yngste barnet var bare tre år da byen ble angrepet da det brøt ut borgerkrig i desember 2013.
For henne startet hele angrepet veldig dramatisk. Malakal ble åsted for mange av de hardeste kampene mellom regjeringsstyrker og opprørere.
– Opprørene stormet inn i huset vårt og begynte å slå og sparke meg. Jeg ble så hardt skadet at jeg ikke klarte å løpe av gårde. Det klarte derimot mannen og barna mine. De klarte å komme seg i sikkerhet, forteller hun.
Elisabeth klarte ikke å bevege seg, men ble reddet av FN-soldater som fikk henne i sikkerhet. Hun husker hun så tanks, hørte bomber og så branner overalt.
– Jeg ble så skadet at jeg den dag i dag ikke klarer å gå ordentlig. Jeg må bruke stokk overalt.
Elizabeth Bukech bor i en leir for internt fordrevne som beskyttes av FN. Før hadde hun et nydelig hus i byen Malakal, nå bor hun i et telt.
FN-soldater fikk folk i sikkerhet i en leir, såkalt Protection of Civilians (POC), som skulle beskytte sivilbefolkningen mot angrep og fungere fredsbevarende. Her bor Elisabeth fortsatt. Leiren har vokst seg gigantisk med 40 000 sivile. Elisabeth bor i et lite plasttelt med kun plass til noen få klær og en seng. For å komme til teltet hennes må vi gjennom en labyrint av lekende barn, trange ganger og skitne små bekker.
– Mannen min og barna mine kom seg i trygghet til Sudan, men de har ikke greid å komme seg tilbake på grunn av krigene, så jeg har ikke sett dem siden 2013. Jeg er helt alene igjen her. Krigen har splittet så mange familier. Inkludert min, sier hun mens hun tørker bort en tåre.
Nå er Elisabeth en del av Kirkens Nødhjelps fredsprogram, som drives sammen med kirkerådet i Sør-Sudan (SSCC). Der jobber hun med fredsbevarende arbeid. Ikke minst forsoning i en befolkning med dype arr. Som hun selv også har.
– Livet er veldig hardt å leve helt alene. Det er vondt at vi ikke kan være sammen som familie. Jeg tenker på familien min hele tiden, og mange andre har det som meg.
Det eneste hun har er et lite rom. Her bor hun helt alene, resten av familien har startet nye liv i nabolandet Sudan. Alt hun eier har hun her.
Aller helst ønsker både hun og mange av innbyggerne i leiren at de en dag kan flytte tilbake. Sakte, men sikkert bygges det nye hus, og ødelagte hus repareres. Men hun tror det blir lenge til hun selv kan sitte på verandaen sin og drikke kaffe igjen.
– Det er fortsatt urolig her. For ikke så lenge siden skulle fire kvinner hente ved i krattene rundt leiren. De hadde verken ved eller kull og trengte å skaffe det. Kvinnene ble angrepet av menn med stokker.
Det satte en støkk i dem alle.
– Nå tør ingen lenger å hente ved. Det er aldri helt rolig her, angrep kan komme når man minst aner det. Så jeg kan ikke flytte hjem ennå.
I stedet bruker hun det hun har av krefter og overskudd på å snakke om viktigheten av fred, samhold og å snakke sammen. Blant annet holder hun taler i leieren om fredsbevarende arbeid.
– Jeg kan ikke komme meg tilbake, men jeg lever i troen og håpet om at i morgen kan alt være annerledes, avslutter hun.
Tilbake