Kirkens Nødhjelp Magasinet
Libanon
Mange har flyktet fra krig og lever i fattigdom. Den økonomiske krisen i Libanon gjør livet uutholdelig for stadig flere. Særlig kvinner og barn rammes. Helse- og arbeidstreningssenteret som Kirkens Nødhjelp støtter i Beirut, gir mange troen på en bedre framtid.
TEKST: Markus Plementas FOTO: Håvard Bjelland
Den syriske trebarnsmoren Batoul har flyktet fra Aleppo. Hun kom til Libanon for seks år siden og ble da smuglet over grensen. Siden har hun giftet seg, men livet her i Beirut er svært vanskelig.
– Vi har ikke penger til å sende barna på skolen eller betale for strøm. Jeg har ingen jobb, og livet blir stadig vanskeligere her, forteller Batoul.
Libanon opplever nå den verste økonomiske krisen på flere tiår. Landet sliter med høy arbeidsledighet, stor gjeld og utstrakt korrupsjon. Dette har ført til den verste økonomiske krisen landet har sett siden slutten av borgerkrigen i 1990. Landet har siden 2011 opplevd en massetilstrømning av flyktninger. Det har ført til en økning av landets befolkning på 25 prosent. Og i takt med økte priser og dårligere råd havner mange familier i en enda dypere krise. Den katastrofale eksplosjonen som rammet Beirut i august 2020, gjorde situasjonen enda verre, og mange mistet alt.
Men for Batoul og familien er det ikke et alternativ å reise tilbake til krigsherjede Syria. Hun frykter for at mannen da vil bli kalt inn til militærtjeneste.
– Mannen min har noen strøjobber, men pengene strekker ikke til. Jeg prøver så godt jeg kan å gi barna mine opplæring selv fordi vi ikke kan sende dem på skolen, sier hun.
Kirkens Nødhjelp har arbeidet for å hjelpe de mest fattige og sårbare menneskene i Libanon siden 2013. Helsetjenester og medisiner er dyre. Det finnes ingen offentlig støtte, så har du ikke råd til å betale, får du heller ingen hjelp.
På Our Lady Dispensary Community Health Project i hovedstaden Beirut sørger Kirkens Nødhjelp sammen med vår partner MECC (Middle Eastern Council of Churches) for livreddende og flersektorielle tjenester for kvinner og jenter i trygge og tilgjengelige rom. Det handler om mental helse og psykologisk støtte samt henvisning til andre tjenesteytere når det er nødvendig.
– De fleste som oppsøker oss, er sårbare kvinner som trenger psykiske helsetjenester, arbeidstrening, medisiner og vaksiner, helseopplæringstimer og veiledning. De fleste som kommer hit, er flyktninger, og livene deres har dessverre ikke blitt bedre etter at de kom til Libanon. De mangler jobb og penger til å brødfø familiene sine, forteller sosialarbeider Sandy Boutros.
Sandy Boutros
Senteret jobber også med menn og gutter, både de som har blitt utsatt for seksualisert vold, og gjerningsmenn som har utført vold. Målet er å jobbe med de underliggende årsakene.
– Her på senteret får de som kommer hit, nødvendige medisiner til en brøkdel av prisen i apotekene. I tillegg får de oppfølging og arbeidstrening gjennom aktiviteter og håndverk, forteller Sandy Boutros.
I dag er Batoul med på arbeidstrening for kvinner. Hun legger ikke skjul på hva dette betyr for henne.
– Her får jeg lov til å føle meg trygg og ivaretatt som menneske. Jeg lærer nye ting som jeg vil få bruk for i framtiden. Det gjør meg optimistisk og gir meg håp om at jeg skal klare å få meg en jobb. Jeg får en påminnelse om at livet har mening, sier Batoul.
På dagens arbeidstrening møter vi også trebarnsmoren Arifa. Hun flyktet fra Idlib i Syria og opplevde for bare kort tid siden at mannen forlot henne.
Our Lady Dispensary Community Health Project i Beirut tilbyr blant annet helsetjenester og arbeidstrening.
På grunn av den økonomiske krisen i landet føler mange menn skam over å ikke kunne brødfø familiene sine lenger. Så mange som 1 million barn er utsatt for vold og overgrep som følge av den økonomiske krisen i Libanon, ifølge en ny FN-rapport.
Nå står Arifa alene igjen med datteren på 14 og sønnene på 7 og 8 år. Barnefaren forlot familien fordi han ikke lenger klarte å brødfø dem. Begge sønnene hennes har autisme og får ofte sinneutbrudd på grunn av sykdommen. Den fører til utfordringer med sosiale ferdigheter og språk- og kommunikasjonsvansker. De trenger ekstra oppfølging og medisiner, men det har hun ikke råd til å gi dem. Det lille hun har å leve av, er penger hun tjener som vaskehjelp.
– Det eneste som betyr noe for meg, er at barna mine får utdanning. Jeg har ikke råd til å sende barna mine på skole, men jeg håper og ber om at de skal få muligheten til en bedre framtid, sier hun.
Hun uttrykker stor takknemlighet for aktivitetene og hjelpen hun mottar her på senteret.
– Jeg har sakte begynt å få tilbake selvtilliten min. Her kan jeg legge fra meg bekymringene og prøve å finne en vei ut. For livet er utrolig tøft, sier hun.
Tilbake