Kirkens Nødhjelp Magasinet
Sør-Sudan
Gatdor Nhial ante fred og ingen fare da Nilen dro med seg hus og hjem. Nå bor hele familien under en presenning utenfor en nedlagt brannstasjon hvor flere har dødd av sult.
TEKST: Anette Torjusen FOTO: Håvard Bjelland
Nilen svinger seg vakkert langs byen Malakal i Sør-Sudan, men verdens lengste elv har blitt en fare for menneskene som bor langs dens bredd. En av dem er fiskeren Opoth Adaing Adowk.
Vi møter han med vann til livet der han før kunne gå på bar bakke. Han er på vei ut for å hente fiskegarnene sine. Bak han står husene i landsbyen med vann til midt på veggen.
– Her var det en helt vill flom i juli i 2021. Vi måtte dra, alle sammen, forteller Gatdor Nhial, som fikk kjenne på klimaendringenes vrede.
Gatdor var en av dem som bodde langs elva da flommen kom.
– Flommen kom plutselig, og alt av dyr og eiendeler gikk tapt. Vi mistet absolutt alt. Det er første gang vi har opplevd en slik flom her. Alt skjedde så fort.
Han bodde i en landsby med fiske og jord-bruk som hovedinntektskilde. Nå står alt under vann.
– Vi tenkte først at dette var en straff fra Gud, men etter hvert så vi det som en mulighet til å skape fred, fortsetter han. Malakal ble nærmest jevnet med jorden under angrep da borgerkrigen i Sør-Sudan brøt ut for fullt i desember 2013, og tusen-vis av mennesker måtte flykte. Nå ligger det meste øde her. Siden angrepet har det vært mange konflikter, vold og drap i byen og i områdene rundt.
Naboer som i generasjoner hadde vært venner, ble fiender. Ulike etniske grupper la hverandre for hat.
– Grunnen til at jeg sier at det var en mulighet for å skape fred, var at vi måtte flykte og bo sammen her vi er nå. Før var vi fiender, men nå står vi i dette sammen.
Og her de bor nå, er på en nedlagt og ødelagt brannstasjon i Malakal. På den åpne plassen har folk laget beskyttelse mot vær og vind av gamle presenninger, mens det sitter folk i de glassløse vindu-ene på brannstasjonen. Alt er tatt i bruk både ute og inne. Til og med en gammel brannbil fungerer som bolig.
– Vi tok med oss det vi fikk med oss, men det var ikke mye. Heldigvis har vi fått tak i noen myggnett og senger som vi har fun-net, sier han og viser oss hvordan familien bor under presenningen.
Opoth Adaing Adowk er fisker og har fått merke klimaendringene. Her var det ikke vann før flommen.
Han forteller at i tillegg til jordbruk og fiske hadde de mye kveg, men ingen av dyrene overlevde.
– Nå har vi ikke noe å leve av, så sult er et stort problem her. Ikke kan vi reise til-bake for å dyrke grønnsaker heller, for det er ingenting å flytte tilbake til. Til og med trærne er ødelagt, forklarer han.
I tillegg er de redd for en ny flom.
– Ingen mennesker vil bo i vannet. Vi er ikke fisker. Vi frykter jo at dette kan skje i igjen.
I stedet må de nå stue seg sammen på brannstasjonen. Det synes familiefaren til elleve er tungt.
– Å bo her er forferdelig, vi håper jo at vi en dag kan flytte tilbake.
Flere har mistet livet sult, forteller han.
– Livet er vanskelig. Vi har ikke noe orden-tlig sted å sove, mange har dratt til Sudan. Ingen av barna har tilgang til skole eller sykehus. Ikke har vi mat. Så langt har ti dødd av sult her.
Han håper at både myndigheter og organ-isasjoner går sammen for å hjelpe den hardt rammede befolkningen.
– Nå må vi drikke vann rett fra Nilen, og mange blir syke av det skitne vannet.
Kïrkens Nødhjelp jobber sammen med kirkerådet i Sør-Sudan med fredsbyggen-de tiltak i Malakal.
Send SMS LIV til 2426 (250 kr/mnd)
Tilbake