Kirkens Nødhjelp magasinet
Andakt
Ofte kjenner jeg på en tristhet i adventstiden. En tristhet over at det er så mange som sloss om oppmerksomheten min. I mitt barndomshjem var det strenge regler, advent var advent, og jul var jul. De røde lysene ble først tatt fram på kvelden lille julaften – før den tid var fargen lilla.
Nå starter julerushet allerede i oktober. Og det er ikke måte på hvor mange sammensatte ord det går an å lage med forstavelsen jul: julemarsipan, julebrus, julepynt og julegaver. Alt dette er med på å stenge for den egentlige julefortellingen, fortellingen om den unge kvinnen Maria – jente ville vi vel sagt i dag. For Maria var tidlig i tenårene da hun ble gravid. Sammen med forloveden sin Josef måtte hun begi seg ut på en farefull ferd fordi de som hadde makten i det okkuperte landet de bodde i, hadde bestemt at alle innbyggere skulle innskrives i manntall i sin by.
Men før de kom fram til bestemmelsesstedet, startet fødselen. Maria og Josef hadde søkt ly i en stall, men den liknet nok ikke mye på den stallen som jeg setter fram hver advent, selv om den stammer fra Betlehem. Den er utskåret i edelt tre med en knelende Maria med et modent ansikt og klærne pent lagt i folder.
Årets fredsprisutdeling får meg til å tenke på annen Maria, også hun var nylig blitt mor. Bakgrunnen hennes var dyster, men hun hadde fått hjelp av doktor Mukwege og staben hans på sykehuset i Bukavu i DR Kongo. Nå kunne hun se framover – og hun hadde gitt den lille gutten sin navnet Victor. Et navn som inneholder ikke lite protest.
I dette nummeret av Magasinet møter vi et annet nyfødt barn. Lille Farah, Abdi Mohamed, født i en flyktningleir i tørkerammede Somalia. Hun er det sjette barnet til Nuru Xirisi Elmi Farah også hun en kvinne som lever utrygt. Fire års sammenhengende tørke har tatt fra dem alt, unntatt håpet. Håpet om at Gud holder sin hånd over henne og barna.
Forskjellene er store mellom de to kvinnene, likevel slår det meg at de kanskje har mer til felles med Maria, Jesu mor, enn hun har med Maria, figuren i mitt juletablå. Mor til Jesus visste nok en del om hva som skjer når en ung jente plutselig blir gravid, og hun hadde bokstavelig talt kjent på kroppen hva det ville si å være på flukt.
Da nyheten kom 5. oktober om at fredsprisen for 2018 var tildelt Denis Mukwege og Nadia Murad, fikk vi se gledesscener som jeg ikke har sett maken til siden Desmond Tutu fikk Nobels fredspris i 1984. Doktor Mukwege selv sto og opererte – men sangen og dansen til de mange kvinnene som bor på sykehusområdet fikk ham til å ta en pause og komme ut. Da fikk han den store nyheten. Tidligere på dagen hadde Nobelkomiteen gjentatte ganger forsøkt å få tak i ham – men uten hell.
Disse gledesscenene leder tankene til fortsettelsen av fortellingen om Jesu fødsel. «Til stallen kom det en himmelsk hærskare som lovpriste Gud», står det i kap. 2 i Lukasevangeliet. Og sangen de sang lød som følger:
«Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden
blant mennesker
Gud har glede i»
Denne sangen vil jeg ta med meg inn i adventtiden. Sammen med de lilla lysene får sangen en klangbunn fra alvoret rundt Marias reise. Og på lille julaften skal jeg ta fram de røde lysene og pynte til fest.
Skrevet av Inger-Torunn Sjøtrø, Seniorrådgiver i Kirkens Nødhjelp.
Tilbake