Kirkens Nødhjelp magasinet
– Jeg håper at morgendagen blir bedre enn dagene jeg har vært gjennom, synger Ciragane. Hun vil helst se fremover og ikke være et offer, men først må hun sette ord på det unevnelige.
På rehabiliteringssenteret Dorcas hus i Bukavu bruker overlevende sang og dans til å bearbeide brutale voldtekter. For Ciragane har omsorgen fra
Dr. Mukweges team og møtet med kvinner i samme situasjon vendt selvmordstanker til fremtidshåp. Nå drømmer hun om å skape sin egen arbeidsplass. Og sønnen hun fødte på Panzi-sykehuset etter voldtekten skal lære sang, dans – og respekt for kvinner.
– Jeg var på vei hjem fra markedet. Veiene ute på landet går inntil skogen, og det var ikke mye folk ute. Jeg møtte tre menn. De dro meg ut av veien og inn i skogen, under trærne. To av dem voldtok meg. Da den tredje skulle til å voldta meg, ble jeg reddet av noen kvinner som gikk forbi ute på veien.
Ciragane vil ikke snakke om voldtekten, for hun kan ikke la være å gråte. Men hun snakker likevel, forteller, synger og gråter.
– Da de var ferdige, blødde jeg. Jeg mistet lysten til å leve. Da jeg kom gråtende hjem, prøvde moren min å trøste meg. Jeg kunne ikke si til henne at sjelen min var ødelagt.»
Familien tok med Ciragane til Panzi-sykehuset, der Dr. Denis Mukwege og hans team har operert og rehabilitert flere enn 50.000 overlevende etter brutale voldtekter siden 1994. Her oppdaget legene at hun var gravid.
– Det var et sjokk å få vite at jeg var gravid. Jeg ville bare dø, ta livet av meg.
Til tross for at voldtekt brukes systematisk som våpen i det borgerkrigsherjede landet, blir de overlevende og deres barn fortsatt stigmatisert mange steder i Kongo. Ciragane føler at hun ble stemplet som offer, og at sønnen hennes bare var et voldtektsbarn, men hun elsker ham.
– Da jeg kom hit, var jeg veldig deprimert. Jeg isolerte meg fra andre. Jeg lurte på hvorfor Gud lot dette skje med meg. Med støtte fra psykologen, og gjennom å dele med andre, begynte jeg å føle at jeg var en normal person også.
I tillegg til terapi, har Ciragane fått sømbehandling, og etter oppholdet på Dorcas hus får hun tilbud om etableringsstøtte slik at hun kan skape sin egen arbeidsplass og forsørge seg selv og sønnen sin.
«Jeg lærer sønnen min å vise respekt og godhet. Hvis han ikke er respektfull, kommer han til å minne meg om hva som skjedde med meg. Når jeg leker med ham, får han meg til å le. Når han kommer fra lekeplassen, synger han for meg. Når han hører musikk, begynner han å danse. Det gjør meg glad. Jeg elsker ham virkelig.»
Tilbake