Kirkens Nødhjelp magasinet
– Før kunne jeg ikke ruske ungene i håret uten at fingrene ble slimete og ekle. Se på de nå, sier Nore Hussein Yosef og viser stolt frem nyvaskede pannelugger.
Familien Hussein flyktet fra Sinjar i 2014 og bor nå i jesidie-byen Khatara. Byen er stor, og halve befolkningen har til nå fått vann av Kirkens Nødhjelp. Huset til Hussein var det siste som ble koblet på vannledningen, og nå har de hatt rennende vann i tre måneder.
– Det første vi gjorde var å fylle et plastbasseng med vann slik at de fikk bade. Som mor har det vært veldig vanskelig å klare seg uten vann. Jeg har ikke kunnet vaske klærne deres skikkelig. Vannet vi har fått tilkjørt har ikke vært rent nok, og barna var mye plaget av diare. De siste månedene har vi ikke vært hos legen en eneste gang, forteller Nore.
Lille Revin er ett år gammel og lykkelig uvitende om hvor vanskelig hverdagen har vært for moren. De eldre barna vet imidlertid å sette pris på luksusen det er å kunne dusje når man vil.
– I juli bør man dusje hver dag her i Irak, men vi kunne bare dusje et par ganger i uka. Barna følte ikke at de kunne leke med nabobarna fordi de var skamfulle over å være så skitne og over å ikke lukte godt, sier far Hussein Khodeda.
– Hva drømmer du om for familien din i fremtiden?
– Vi hadde et godt liv i Sinjar og manglet ingenting. Huset vårt står fremdeles, og når det er sikkert nok, så drar vi tilbake. Jeg stoler på Peshmerga, men det er for mange andre militsgrupper der nå, og myndighetene stoler jeg ikke på. Men en vakker dag tror jeg at vi kan flytte tilbake, sier Hussein Khodeda.
Tilbake