Kirkens Nødhjelp magasinet
Jubileums artikkel
På 70 år har Kirkens Nødhjelp blitt en av de fem største bistandsorganisasjonene i Norge og kjent for å være blant de beste på korrupsjonskontroll, rapportering og lavt administrasjonsgebyr. Er det nok for å møte framtidens behov?
Biafrakrisen gjorde Kirkens Nødhjelp kjent for det norske folk rundt 1970. TV-aksjoner og innsmett i statsbudsjettet ga mulighet til å skape en profesjonell organisasjon på 80-tallet. Apartheid-regimet og arbeidet i Guatemala og Brasil førte til at Kirkens Nødhjelp ble politisk med en svært så aktiv og engasjert ungdomsorganisasjon fra 90-tallet og fremover, og tilbakemeldinger fra religiøse samarbeidspartnere i Afrika og andre land fikk oss til å satse mer på lokale partnere og da særlig kristne, muslimske, buddhistiske og hinduistiske menigheter rundt 2000. Fra 2010 ble kontrollregimet trappet opp. Flere korrupsjonssaker lærte Kirkens Nødhjelp å etablere rutiner og retningslinjer for å jobbe etisk også i korrupte land. Press fra FN og norske politikere har vridd arbeidet mer mot katastrofer og nødarbeid. Vi er for eksempel blitt en viktig del av FNs team som rykker ut for å sikre rent vann og gode hygieneforhold dersom land trenger hjelp etter for eksempel en flom.
Samtidig er vestlige bistands-organisasjoner i en sårbar situasjon. Utgifter til flyktninger i eget land tas fra bistandsbudsjettet, og senest for to år siden så det ut som at vi ville få et statsbudsjett med store kutt i bistandsmidlene. Rapporter om at bistand ikke har fungert slik man hadde håpt på og kritikk om at bistand ikke klarer å løfte fattige land ut i velstand og velferd har skapt en bistandstretthet hos mange. Samtidig skaper klimaendringer, befolkningsvekst og humanitære kriser store flyktningstrømmer og enorm menneskelig lidelse. Som land klarer vi ikke lenger å ta imot de som kommer hit og trenger hjelp, som menneske klarer vi ikke lenger å ta inn over oss alle tragediene som utspiller seg.
– I akademiske miljøer har ikke bistand en spesielt positiv klang. Mye merkelig har skjedd i årenes løp, og bransjen har ikke noe godt renommé. Bistandsorganisasjonene må områ seg og tenke på en annen måte. Man må tenke kvalitet og ikke bare fokusere på at 1 % av statsbudsjettet skal gå til bistand, og man må samarbeide med de lokale partnerne på et likeverdig grunnlag mot et felles mål, sier Arne Olav Øyhus ved Universitetet i Agder.
Kirkens Nødhjelp stiller sterkere enn mange fordi det er norske menigheter som eier organisasjonen, med fasteaksjonen og juleofferet som den viktigste delen av «frie midler». Disse frie midlene gjør at Kirkens Nødhjelp kan være på pletten i en katastrofe lenge før Utenriksdepartementet har bestemt seg for om Norge skal hjelpe eller ikke, og disse midlene betyr at vi kan være med på de store anbudskonkurransene om internasjonale bistandsmidler – som penger fra andre lands utenriksdepartementer eller store givere som Bill Gates Foundation. Man tror at framtiden kommer til å spise opp de små bistandsorganisasjonene, men de store vil kanskje klare seg?
– Den viktigste oppgaven Kirkens Nødhjelp kan gjøre for framtiden, er å være en politisk vaktbikkje samtidig som at man må jobbe med enkeltmenneskene og lytte til de som trenger hjelp. Vi ser stadig at fokuset på enkeltmenneskene forsvinner i medienes dekning. Når klima og katastrofer tar sendeflatene, taper fokuset på enkeltmennesket, både i media og hos politikere. Det er enklere å bygge vanndemninger enn å jobbe mot kjønnsbasert vold, som ofte blir for kompromitterende for folk. Men, det er hos enkeltmenneskene at forandring skjer. Dessuten er det viktig at menighetene føler at de eier Kirkens Nødhjelp, det har ikke bare med penger å gjøre, men hvor sterk organisasjonen skal kunne være fremover, sier Petter Skauen.
En trend man kan se i tiden, er at bistand blir mer direkte. Utdeling av betalingskort med kontanter er i ferd med å bli vanlig i nødsituasjoner, og Kirkens Nødhjelp har satt i gang flere pilotprosjekter der nødlidende selv kan gå i en lokal butikk og handle det de trenger. Det er internasjonal enighet om at mer nødhjelpspenger skal gå direkte til lokale organisasjoner, som er der før, under og etter at katastrofer skjer – og ikke via organisasjoner som for eksempel Kirkens Nødhjelp. I tillegg har 29 bistandsorganisasjoner, deriblant Kirkens Nødhjelp, forpliktet seg til at 20 % av våre nødhjelpsmidler skal gå direkte til nasjonale og lokale partnerorganisasjoner i de landene som mottar bistand. En viktig grunn til at Kirkens Nødhjelp forvalter en så stor del av det statlige bistandsbudsjettet, er at vi jobber så direkte med partnere på bakken. Også i andre enden – mot giverne, ser det ut som at bistanden blir mer personlig. De fleste norske bistandsorganisasjoner satser stort på sosiale medier som Facebook, Twitter og Snapchat, og man bruker mye ressurser på å svare publikum direkte. Den amerikanske organisasjonen Charity Water har tatt kommunikasjonen med giverne ett hakk lenger – med GPS-sporing i brønnene slik at giverne kan følge med på internett hvordan det går med vannkvalitet og vannforbruk.
– Nye generasjoner har store forventninger til hvor fort de skal se resultater. Våre lokale partnere er ofte de første til å respondere når det skjer akutte kriser. Det så vi for eksempel under jordskjelvet i Nepal, der enkelte rammede områder lå så avsides at de internasjonale hjelperne ikke kom frem før det hadde gått flere dager, sier Arne Næss-Holm i Kirkens Nødhjelp.
Langsiktig bistand er ofte best der mottakerne selv investerer i prosjektet. I Pakistan bygger Kirkens Nødhjelp infrastruktur, doskål og dør, mens mottakerne kjøper murstein og bygger sin egen do. Da føler de at det er deres do – og deres ansvar å vedlikeholde. Kirkens Nødhjelp småbønder opplæring og oppfølging av agronomer samt bedre markedsadgang og en felles innkjøpsordning, noe som gir høy avkastning for en lav pris.
Men det er bøndene selv som investerer i utstyr, såkorn og gjødsel. Dette gir eierskap og gjør det mye billigere å skalere opp prosjektet – slik at flest mulig bønder lærer seg å øke både inntekten og matsikkerheten. Evalueringen viser at etter bare åtte måneder har hver sjette investert for andre eller tredje gang, og stadig flere rapporterer inntekter som overstiger kr 80 per dag. Bøndene selv finansierer dermed mer enn Kirkens Nødhjelp på kort tid.
– Jeg tror denne formen for mikroinvestering har større potensiale for å løfte folk ut av fattigdom enn den tradisjonelle mikrofinansløsningen, sier Jakob Fagerland, som har ledet disse prosjektene i Tanzania.
Har du reist i Afrika den senere tiden, har du sikkert merket kinesernes inntog. Stadig mer av aktiviteten i utviklingsland er drevet av kinesiske penger i form av lån. Professor Arne Olav Øyhus ved Universitetet i Agder peker på at mange trives mer med å låne penger eller få støtte fra Kina enn å få bistand fra et paternalistisk USA og Europa.
– Kineserne er der for å gjøre en jobb og tjene penger. De bryr seg fint lite om menneskerettigheter, demokrati og likestilling slik som vestlige land og bistandsorganisasjoner gjør, og det er selvsagt mer behagelig for deres partnere i det globale sør, sier Øyhus, som samtidig peker på at man har fått en sterk akademisk elite, også i Afrika.
– Halvparten av mine masterstudenter er fra Afrika, de er kjempeflinke, og de har ressurser som man må bruke i mye høyere grad. Fordi utviklingslandene har fått en utdannet elite har de fått en helt annen selvtillit enn tidligere. Disse lar seg ikke by hva som helst. I Norge er bistandssystemet også preget av en sterk grad av kompleksitet og kontroll, se for eksempel på søknader til Norad. Slike finurlige og kompliserte «flisespikkeri»-systemer er relativt ukjente hos våre partnere, men de må forholde seg til dem.
Så er titusenkronersspørsmålet – hva gjør vi for å bygge bistand for en ny tid? Hvordan unngå å drive bistand for bistandens skyld, og heller jobbe mot det som tross alt er målet til Kirkens Nødhjelp – å jobbe for en rettferdig verden? Hvor bør vi være i 2030, spør vi styremedlem og bistandsbroiler Øyvind Eggen.
– For å holde fast på oppmerksomhet, entusiasme og lojalitet er det viktig å være profesjonell i forvaltning av offentlige midler og innovativ i kommunikasjon med private givere i en stadig mer fragmentert offentlighet, – ikke minst i et «marked» av stadig flere ideelle organisasjoner. Vi må være endringsvillige når det gjelder å prøve nye og enklere intervensjoner, og vi må holde fast på Kirkens Nødhjelps komparative fortrinn. På hjemmebane gjelder det en tydelig politisk stemme for noe som er «større» enn bare Kirkens Nødhjelp, det vil si engasjement for en bredere utviklingspolitikk, noe som blir lagt merke til i en situasjon der mange bistandsorganisasjoner er mest opptatt av størst mulig budsjetter, sier Eggen.
Tilbake