Kirkens Nødhjelp magasinet

05 2017

De som mistet dansen

Portrett: Vinni

De som mistet dansen

Artisten Vinni er oppvokst i Afrika og kjenner kontinentet godt, men fikk sjokk da han kom til krigsherjede Kongo.

Vinni kom til Kongo uten å ha fått tid til å lese seg opp, da han landet sammen med et TV-team som skulle lage reportasje til Julekonserten som sendes bittelillejulaften. I Kongo jobber Kirkens Nødhjelp med de som er hardest rammet av vold og konflikt.

 Det er klart at det at jeg selv har en sønn på 10 gjør at man blir mer sensitiv til andre, og jeg blir helt satt ut av å tenke på eget barn i situasjoner som de jeg fikk se i Kongo, sier Vinni som har besøkt Dorcas og Panzi sykehus. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.
Det er klart at det at jeg selv har en sønn på 10 gjør at man blir mer sensitiv til andre, og jeg blir helt satt ut av å tenke på eget barn i situasjoner som de jeg fikk se i Kongo, sier Vinni som har besøkt Dorcas og Panzi sykehus. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.

– Det ble en opplevelse jeg ikke blir ferdig med med det første, sier Vinni, som har tilbrakt store deler av oppveksten i Tanzania og Zambia. Nå kom han til et land som har vært preget av vold i over 20 år.

– Jeg er så vant med den livsgleden, vitaliteten og varmen som gjennomsyrer afrikanske land, og i Kongo var det annerledes. Det var et mer lettantennelig, brannfarlig sted. Jeg har aldri vært noen steder der jeg har følt det slik, og historiene jeg fikk fortalt av de jeg traff, var hjerteskjærende, sier Vinni.

Vårt ansvar

Vinni er født inn i bistandsbransjen med foreldre som jobbet først for Fredskorpset og så for Norad. Det ble mye bistandsprat rundt kjøkkenbordet. Vinni er mer enn middels interessert når det gjelder Afrika, og ble overrasket over at situasjonen i Kongo var så ille.

– Vi skulle jo til Somalia og måtte snu oss rundt like før avreise, så jeg hadde ikke lest meg opp på situasjonen. Da jeg kom dit, oppdaget jeg at jeg visste lite om konflikten. Når jeg som er så informert om hva som skjer i Afrika ikke visste noe, er det nok ikke så mange som kjenner til det som skjer. Det er spesielt ille siden vi har en stor av skylden, siden vi etterspør diamanter og andre ressurser som er en av årsakene til konfliktene, sier Vinni.

-  Å møte barna på Dorcas var en lettelse. Jeg hadde med fotball og den fikk frem livsgleden og den sprudlende uskyldigheten som barn jo har, sier Vinni.
- Å møte barna på Dorcas var en lettelse. Jeg hadde med fotball og den fikk frem livsgleden og den sprudlende uskyldigheten som barn jo har, sier Vinni.

Møtte Maria

Vinni og TV-teamet havnet på Dorca og Panzi sykehus, som jobber med voldtatte kvinner. Man antar at 40 % av kvinnene i Kongo har opplevd å bli voldtatt, ofte av uniformerte soldater. Maria, som Magasinet tidligere har intervjuet, er en av disse. Da Vinni og TV-teamet kom til Dorcas, fikk Maria musikkterapi sammen med et titalls andre voldtatte kvinner.

– Da jeg snakket med henne i forkant, var det tydelig at hun var preget av det som hadde skjedd. Hun krøket seg fort sammen da vi snakket om det, og det er tydelig at barna hennes er en konstant påminnelse om det verste hun hadde opplevd. Å se de danse etterpå var sterkt. Hun sa at hun i dansen kunne være til stede i sin egen kropp og glemme det som hadde skjedd. Dette var hennes frihetsfølelse, og det kunne man se, sier Vinni.

– Lå terapien i selve dansen?

– Ja, det var en måte å ta kroppen sin tilbake på og uttrykke det som hadde skjedd. Afrikanske damer som danser har for meg vært det ultimate symbolet på glede og styrke, og det var veldig rart å se disse afrikanske damene på Dorcas som var så ukomfortable. De var tydelig blitt frarøvet dansen og rytmen og ville ikke være i sin egen kropp. Musikk er følelser, bevegelse og gjenklang, og det handlet om å slippe seg løs og ta tilbake eierskapet til sin egen kropp. Jeg møtte også en sangklasse der de skulle fortelle historien sin, lage sanger av det og synge ut smerten sin, sier Vinni.

Møtet med barn av voldtatte kvinner i Kongo gjorde inntrykk, men Vinni fikk frem smilet til Victor, Marias sønn.
Møtet med barn av voldtatte kvinner i Kongo gjorde inntrykk, men Vinni fikk frem smilet til Victor, Marias sønn.

Det uforståelige

Panzi sykehus, ledet av Dennis Mukwege, er verdensledende når det gjelder å gjenopprette ødelagte underliv. Vinni fikk møte og intervjue Antoine Fundiko, en av kirurgene ved sykehuset.

– «Hva feiler det folk?» var det eneste jeg klarte å tenke når jeg snakket med ham. De historiene han fortalte var ufattelig grusomme. De som kommer inn blir bare yngre og yngre, og kirurgen hadde selv en datter på 16 år. Det kan ikke gjøre det enklere å få inn så skadede og så unge jenter. Fundiko fortalte at han ofte måtte besøke klinikker langt unna, for folk på landsbygda er for fattige til å komme seg til Panzi. Han sa til meg at kvinnene jeg møtte på Dorcas var de heldige. De fikk i alle fall behandling og terapi. På landsbygdene blir kvinnene ofte dobbelt straffet fordi de også blir utstøtt fra familien. Historiene disse kvinnene hadde og skadene var så ille at han ofte måtte ut for å trekke dype drag med luft for å klare å gjennomføre konsultasjonene, fortalte han meg. Han – som daglig behandlet de verst tenkelige skader etter voldtekt! Hva i alle dager er det som får folk til å gjøre slike grusomme ting, sier Vinni oppgitt.

– Du som har bistandsforeldre og som har vært ute et par ganger med bistandsorganisasjoner og har opplevd hjelpetiltak fra innsiden – tenker du at man bruker penger på en riktig måte?

– Ingen kan dra ned til et sted som Dorcas og si at det ikke hjelper, og jeg har tro på organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, som jobber med konkrete og spesifikke prosjekter. Det er tydelig at dette forandrer livet til mennesker, men i en så håpløs situasjon som i Kongo er det jo, unnskyld meg, som å pisse i Mississippi. Men, det ligger jo i begrepet bistand – man skal bistå folk – hjelpe folk å hjelpe seg selv. Man må bare hjelpe en etter en og håpe på at det endrer noe i det store bildet. Don’t lose hope, sier Vinni.

Julekonsert

22. desember blir møtene til Vinni, Eva Weel Skram og Klaus Sonstad vist på TV2 i forbindelse med julekonserten som Kirkens Nødhjelp arrangerer 6. desember. Alle tre har besøkt viktige prosjekter for Kirkens Nødhjelp, og alle har kommet tilbake med sterke historier.

– Jeg har hørt rykter om at du skal lage en egen julelåt til konserten. Blir den inspirert av Dorcas?

– Tja, jeg har jo ikke så mange julelåter i repertoaret, akkurat, og kan ikke sette meg ned med en kassegitar og synge «O helliga natt», så jeg tenkte på å lage en ny versjon av en gammel julelåt. Om teksten vil handle om opplevelsene i Kongo vet jeg ikke. Jeg har halvannen uke igjen å gjøre det på, så da kommer det nok noe. Korte tidsfrister er den eneste måten å få gjort noe på for meg. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg holdt på med første plata fremdeles, ler Vinni.

Tilbake