Kirkens Nødhjelp magasinet
Tett på: Knut Christiansen
Han ser ut som en prest, høyreist, skjeggete og med en røst som godt kunne fylt en kirke eller to, men det var aldri presteyrket som var målet for teologistudenten. Han ville jobbe i KFUM/KFUK og fikk etter hvert den «kuleste» jobben der som leder av bistandssamarbeidet. Etter 18 år brukte han den internasjonale erfaringen fra ungdomsorganisasjonen til å komme seg videre i bistandsbransjen.
– Hjalp det med teologiutdanning i møte med verdens krig og sult?
– Teologien har ord og begrep som beskriver kampen mellom det onde og det gode, men svaret på hvorfor Gud tillater så mye vondt tror jeg ikke man vil finne. Jeg må stadig spørre meg selv hvilken side jeg er på. Vi vil være på lag med de gode kreftene, men muligheten til det motsatte er der hele tiden. Jeg må minne meg selv på at det også er mirakuløst mye godt i verden, på tross av det som kan synes å være en selvsentrert menneskenatur. Folk som har få ressurser og lever under forferdelige forhold har også en evne til omsorg for andre, sier Christiansen.
– Har Kirkens Nødhjelp vært tydelig nok som en religiøs organisasjon?
– I perioder synes jeg ikke vi har vært det. Etter terroren i USA i 2001 har religion fått en sentral plass i verdensbildet og i konflikter. Jeg hadde forventning om at Kirkens Nødhjelp som trosbasert organisasjon i større grad skulle bygge spesialkompetanse på religion som positiv endringsfaktor, og tenker vi har mer å hente i samarbeidet med religiøse partnere, sier Christiansen.
– Hva er den største endringen i bistandsfeltet de siste 22 årene?
– Da jeg begynte, var forholdet til offentlige og private støttespillere tuftet på en grunnleggende tillit til at Kirkens Nødhjelp forvaltet pengene godt. Det var lite krav til dokumentasjon. Nå er både politikere, media og folk flest mer kritiske. Kontroll med pengebruk og resultater er nødvendig, men vi jobber på områder der mange faktorer påvirker resultatene. Våre visjoner om positiv endring står nok ikke i forhold til virkemidlene vi rår over. Dårlig styresett og korrupsjon er sterke motkrefter, sier Christiansen.
– Burde vi være mer ærlige om det som ikke fungerer?
– Her har jo Kirkens Nødhjelp gått foran andre, blant annet med årlig rapportering på korrupsjon og mislighold. Vi fikk oss en vekker i 2004 da en ansatt i Sudan hadde underslått midler over lang tid – under radaren både til oss og revisor. Vi lærte hvor viktig det er med tydelige ansvarslinjer og kortere avstand til toppledelsen. Nå er vi blant de beste til å avdekke mislighold og ikke bortforklare det, sier Christiansen.
– Hva er utfordringen fremover?
– Vi ønsker å bidra til et godt fungerende sivilsamfunn i landene vi arbeider i, og dette må bygges nedenfra av våre partnere. Men de som bevilger de store pengene er opptatt av raske målbare resultater, noe som favoriserer operative organisasjoner som gjør det meste selv med kontroll i alle ledd. Men, dette kan skade eksisterende skjøre strukturer. Vi kommer som gjester med begrenset forståelse av lokale forhold, derfor er lokalt forankrede partnere helt avgjørende.
– Hva har gjort mest inntrykk på deg personlig i årene med Kirkens Nødhjelp?
– Det må være når vi har bidratt til at religiøse ledere på tvers av skillelinjer har tatt ansvar og snakker sant om følsomme temaer som kjønnslemlestelse, hiv/aids og seksualitet. Jeg husker to unge somaliske kolleger, to gifte kvinner som tok ordet i møte med 30 religiøse ledere nord i Kenya i 2001. De fortalte om hvordan det var å leve med skadene etter kjønnslemlestelse, om plagene ved fødsler, om smerten ved seksuell omgang – både for henne og han. Det var utrolig sterkt å sitte der og høre disse jentene snakke så direkte om kvinneplager og sex til eldre menn. Religiøse ledere har en fantastisk mulighet til å endre en skadelig praksis. Vi har bidratt til at veldig mange lokalsamfunn har forbudt de ødeleggende inngrepene, ikke minst fordi religiøse ledere har snakket ærlig om det i kirker og moskeer.
Tilbake