Kirkens Nødhjelp Magasinet
Libanon:
Bare en kilometer fra huset til 13 år gamle Goufran ligger hjemlandet hennes, Syria. Siden hun var tre år gammel, har hun vært flyktning i Libanon, men familien hennes har fortsatt en drøm om å vende tilbake.
TEKST: Anette Torjusen FOTO: Håvard Bjelland
– Jeg kunne ønske at jeg kunne gå på skolen, at jeg kunne hatt en normal oppvekst, men jeg tror ikke det blir sånn for meg, sier hun stille.
Goufran Mhanna var for liten til å huske flukten fra hjemlandet Syria i 2014, men livet hennes siden har blitt sterkt preget av det. Pappa Abdallah Mhanna forteller hva som skjedde.
– Vi bodde i Aleppo, og det var en forferdelig tid. Det eneste jeg klarte å tenke på, var at jeg skulle beskytte familien min.
Han forteller at redselen ikke ville slippe taket.
– Det var mye skyting i området vårt, og alt var helt grusomt. Vi hadde ikke noe sted å gjøre av oss, og ingen steder var trygge. Derfor bestemte vi oss for å flykte, forklarer han.
De kom seg over grensa til Libanon og ble registrert som flyktninger av FN. Familien på åtte måtte overleve på det faren klarte å samle sammen av penger fra strøjobber. Han ryddet gatene for søppel og hjalp til i jordbrukssektoren.
– Det var en utfordrende tid for oss, og det er det fortsatt. Alt har blitt dyrt, og det er vanskeligere å klare seg på det lille vi tjener, sier han.
Nå har familien bosatt seg i Deir El Ghazal, en by på rundt 3000 mennesker. Her bor både syriske flyktninger og libanesere. Byen har manglet vann i 40 år helt til Kirkens Nødhjelp bygde en vanntank på 800.000 liter, reparerte brønnen, som sto ubrukt, og sørget for solcellepanel til å gi nok strøm slik at folk får vann. Nå jobber Abdallah som vakt for oss. Han passer på tanken og solcellepanelet i tillegg til at han jobber med å rydde gatene i landsbyen.
Goufran og foreldrene Abdallah og Zakkia utenfor huset deres i landsbyen Deir El Ghazal i Libanon.
– Vi føler oss veldig velkommen her, og vannet betyr at vi kan dyrke vår egen mat. Det har vært utrolig viktig nå som matprisene i Libanon er så høye.
Det spirer og gror rundt huset, det er ikke tvil om at familien er glad i å dyrke.
– Her har vi tomater, agurk og fiken i tillegg til mandler og aubergine, smiler han.
Goufran liker å hjelpe faren i hagen og har ansvar for å vanne.
– Jeg liker meg godt her i hagen og hjelper også til i huset med å lage mat og rydde, forklarer hun.
13-åringen gikk på skole helt frem til covid-19-pandemien. Da mistet hun to år med skolegang. Huset hennes ligger langt unna skolen, og det er vanskelig å komme seg dit om vinteren med snø og kulde. Men hun håper at hun kan komme seg tilbake til skolen.
– Som foreldre ønsker vi all mulig lykke for barna våre, og jeg håper at Goufran får en bedre fremtid enn den hun har nå. Livet er hardt, men vi kan ikke gi opp håpet, sier han.
Selv om familien kan dyrke mat, sønnene jobber og faren har vaktansvar, er det vanskelig å kunne se hjemlandet fra vinduet.
– Vi savner familien vår og livene våre i Syria, og håper at vi en dag kan vende tilbake, sier Abdallah og får støtte av kona Zakkia:
– Først og fremst er vi glad for å være i live og at vi har tak over hodet. Det takker vi Gud for, men livet er vanskelig. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang ville bli en flyktning, avslutter hun.
Tilbake