Kirkens Nødhjelp Magasinet
Ukraina:
I åtte måneder var den lille landsbyen utenfor Mykolaiv i Ukraina en del av frontlinjen og ble rammet hardt av bomber. Nå har mange av menneskene her fått husene sine reparert.
TEKST: Arne Grieg Riisnæs FOTO: Håvard Bjelland
På bilde over ser vi Lyudmila og datteren Palina, som til slutt måtte flykte da den lille landsbyen de bodde i, ble en del av frontlinjen. Nå er de glade for å være tilbake.
Det har gått snart to år siden krigen i Ukraina startet. 10.000 sivile er drept, nesten 10 millioner ukrainere har flyktet, og mer enn 17 millioner har behov for nødhjelp, ifølge FN.
I den lille landsbyen, noen kilometer utenfor sentrum av byen Mykolaiv sør i Ukraina, herjet krigen i åtte måneder.
– Det var iskaldt, og vi klarte knapt å sove. Jeg var livredd, ikke minst for datteren min, forteller Lyudmila.
Hun og datteren Palina på 14 år måtte gjemme seg i en potetkjeller under hjemmet deres. Der fryktet de for livet.
Før de turte å flykte, løp soldatene bokstavelig talt i hagen over hodene deres. Da de til slutt våget seg opp fra kjelleren, var huset ødelagt og husdyrene deres døde. Etter en slitsom og farefull flukt kom de seg til slektninger, hvor de bodde i nesten ett år. I mars 2023 returnerte de til det ødelagte huset sitt.
Før vinteren reparerte Kirkens Nødhjelps partner HEKS/EPER skadene på hjemmet til Lyudmila Anatolyevna.
– Taket var ødelagt, dører og vinduer blåst ut. Samtidig ville vi være her. Det er dette som er hjemmet vårt, og den lille dyrkede jorda vi eier. Vi prøvde så godt vi kunne å dekke til huset vårt med plastpresenninger, vi hadde ikke råd til noe annet, men tenkte hele tiden på hvor vanskelig det ville bli når vinteren kommer, forteller Lyudmila.
Før vinteren satte imidlertid Kirkens Nødhjelps partner HEKS/EPER i gang et arbeid med å sette inn nye vinduer og reparere hus i landsbyen. Lyudmila og datteren Palina er blant de 500 menneskene som så langt har fått reparert hjemmet sitt.
– Dette har betydd så enormt mye, ikke bare for oss, men for hele landsbyen vår, sier Lyudmila og holder armen rundt datteren.
Lyudmila Anatolyevna er en av de andre som har fått gjenoppbygget huset sitt i landsbyen.
– Jeg er så glad for at det finnes slike som dere, folk som tenker på andre og hjelper, sier hun.
For knapt ett år siden bombet russerne den store boligblokken hun bor i.
– Jeg var heldigere enn mange av naboene mine. Min gode venn Olga ble drept. Samtidig som sønnen hennes satt på skolen. Hvem er det som bomber en boligblokk med hundrevis av sivile? Hva har vi gjort galt? Det var ren terrorbombing, forteller Anatolyevna.
Hun selv reddet livet, men vinduene og dørene i leiligheten hennes blåste i stykker. Anatolyevna har en svært liten pensjon og hadde ingen mulighet til å betale for reparasjonene selv.
– Det er en sånn glede å ha fått hjelp. Jeg er så takknemlig, sier hun og slår ut med armene.
Tilbake