Kirkens Nødhjelp Magasinet
Zambia
Høygravid og vettskremt ble tobarnsmoren Bridget truet på livet av ektemannen. En melding på radioen ble redningen.
– Livet var bra. Vi hadde fått to fine barn sammen, og alt var normalt. Vi bodde her i huset ved siden av foreldrene mine, og barna løp mellom besteforeldrene og oss, smiler 30 år gamle Bridget.
Vi besøker henne i landsbyen Namwandwe i Luapula-distriktet i Zambia – i huset hun nå bor i alene. Ekteskapet som startet godt, begynte sakte å endre seg. Hun husker de første tegnene på at noe var galt.
– Ektemannen min begynte å oppføre seg annerledes. Han var mye borte fra oss og var ikke lenger så engasjert i barna, forteller hun.
Etter en stund fant hun ut at han hadde innledet et forhold til en annen kvinne, noe hun konfronterte han med. Selv var hun høygravid med deres tredje barn og hadde stort behov for å finne ut av hva som var i ferd med å skje.
– Han ble så sint, så sint. Han sa han ville drepe meg. Han truet meg på livet og ville ha meg ut av livet sitt, forteller hun.
Bridget forteller at truslene kom daglig, og hun ble mer og mer redd.
– Jeg var redd for min egen del, for barna og for foreldrene mine som bodde i nabohuset. Han gjorde livene våre til et mareritt, fortsetter hun.
En dag hun var hjemme alene, hørte hun på radioen. Der kom det meldinger om et krisesenter hun kunne henvende seg til. Det ble også oppgitt et telefonnummer.
– Lei meg og forvirret visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var også redd for å havne på bar bakke med tre barn. Jeg ville ikke hatt råd til mat, klær eller skole til barna mine.
Hun tok mot til seg og ringte. I den andre enden fikk hun kontakt med Tessah Chisenga Musonda. Hun var advokatfullmektig i Natwampane-programmet, som driftes av Kirkens Nødhjelp, og sto klar til å hjelpe hvis Bridget ønsket å anmelde mannen.
Hun var usikker på om hun ønsket å anmelde, men etter en natt som endret alt, ombestemte hun seg.
– Klokka var 23, og jeg hadde lagt meg. Det siste jeg husker, er at jeg bråvåkner, og han står over meg med en stor kniv, klar til å hogge til. Hjertet mitt banket hardt, og jeg klarte ikke å skrike. Jeg var skrekkslagen. Akkurat der og da ønsket jeg at jeg var død allerede.
Livredd for barnet sitt beskyttet hun magen, og mannen roet seg ned.
– Gud var med meg den kvelden, sier hun forsiktig.
– Nå var jeg ikke lenger i tvil om hva jeg måtte gjøre.
Bridget kontaktet krisesenteret hun had- de hørt om på radioen. Krisesenteret er et av flere Kirkens Nødhjelp har bygd i Zambia. De tilbyr psykososial hjelp, legehjelp, advokathjelp og støtte fra politiet.
Advokatfullmektig Tessah har fulgt Bridget tett siden hun anmeldte saken og ekteman- nen ble fengslet. Han er ute igjen nå, men er under konstant overvåkning av politiet.
– Nå føler jeg meg trygg takket være all hjelpen jeg har fått, sier Bridget.
Her er Bridget i samtale med advokatfullmektig Tessah Chisenga Musonda.
I 2019 inngikk Kirkens Nødhjelp en fireårig avtale med EU for å støtte ofre for kjønnsbasert vold, samtidig som man endret holdninger i provinsen Luapula. Programmet, Natwampane, skulle rulles ut i tolv distrikter, der Samfya er et av dem. Et viktig mål er bedre samhandling mellom ulike etater, som sykehus, krisesenter, politiet og rettsinstansen. I stedet for at ofre skal oppsøke alle stedene for å få hjelp, er krisesenteret knutepunkt der alle tjenestene er integrert.
Subeta Moorsa er en av dem som jobber som politi ved krisesenteret. I dag skal vi være med henne for å snakke med faren til et voldtektsoffer. Datteren på 11 år ble plutselig veldig syk etter at hun hadde lekt i hagen mens faren var på jobb.
– Jeg skjønte ikke hva som skjedde med henne, men hun fikk vondt i magen og mye utflod. Vi tok henne med til sykehuset, og der fant de ut at hun hadde blitt voldtatt, sier faren, som sliter med å fortelle om det som skjedde med datteren.
Han forteller at hun fikk flere kjønnssykdommer og var syk veldig lenge. Hun måtte ligge på sykehuset og få omfattende behandling.
Siden sykehuset er knyttet tett opp mot krisesenteret, ble det umiddelbart satt i gang tiltak. I tillegg til behandling fikk datteren psykososial hjelp, og politiet ble koblet inn.
– Vi begynte å etterforske saken og fant ut at det var en sikkerhetsvakt i nabobygget som hadde voldtatt den lille jenta, forteller Subeta, som har etterforsket saken.
Faren forteller at nyheten om at datteren var voldtatt, knuste han.
– Det var helt grusomt at dette hadde skjedd med datteren min. Jeg var så for- bannet. Ikke hadde jeg særlig tillit til politiet heller, men der viste det seg at jeg hadde helt feil, sier han.
Politiet fikk mannen siktet og dømt, og 11-åringen fikk hjelp til å bearbeide traumene.
– Det går heldigvis bra med henne i dag. Vi hadde det forferdelig, hele familien, men vi har fått så god hjelp og oppfølging at det går fint med oss alle nå.
Subeta sier at det som skjer, er forferdelig, men det føles godt å kunne hjelpe.
– Jeg har vært politi i 16 år, og jeg elsker jobben min. Det å hjelpe familier som denne gir meg utrolig mye. Vi sørger for at overgriperne blir holdt ansvarlige, og det gjør det verdt det.
– Jeg trodde datteren min hadde fått malaria og fikk henne på sykehuset. Det skulle vise seg å være noe helt annet, sier Dianess.
Datteren hennes ble sendt rett fra sykehuset til krisesenteret. Det ble fort oppdaget at den 12 år gamle datteren hadde blitt voldtatt.
– Hun kunne ikke snakke, var helt stum, og var både dårlig og slapp. Jeg var så bekymret at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.
Selv var hun på kurs, og datteren hadde vært hjemme alene for å passe på småsøsknene sine.
Beskjeden hun fikk fra sykehuset, var nedslående. Den 12 år gamle jenta var også gravid. Etter en stund begynte hun å blø og mistet barnet.
Det viste seg å være stefaren som hadde voldtatt henne, og det ble derfor besluttet at hun skulle få behandling i byen Mansa. Der fikk hun tett oppfølging, behandling etter voldtekten og psykososial hjelp.
– Litt etter litt fikk hun språket tilbake, men det ble viktig å få stefaren og mannen min dømt. Derfor anmeldte vi han og fikk hjelp til å komme oss gjennom rettssystemet.
Dianess kunne ikke tro at mannen hennes kunne gjøre noe sånt.
– Jeg ba umiddelbart om skilsmisse. Jeg var helt i sjokk. Heldigvis er han i fengsel nå takket være hjelpen vi har fått på krisesenteret.
Dianess’ datter ble voldtatt og mistet språket. Nå har både hun og datteren fått hjelp til å få ektemannen dømt.
I Samfya står tradisjoner sterkt, og det er mye overtro i distriktet – som at hiv kan kureres med sex med et jentebarn, eller at man kan gjøre som man vil, så lenge man er mann. Kjønnsbasert vold er utbredt, og behovet for å gjøre noe var stort. Derfor er en viktig del av Natwampane-programmet å oppsøke lokalmiljøer for å forebygge kjønnsbasert vold.
Blant annet danner vi komiteer med kvinner og menn som skal være gode ambassadører. De skal jobbe aktivt for å forebygge kjønnsbasert vold og skal også være kontaktpunkt når det skjer vold og overgrep.
En av dem er Brendah Mushinge. Hun har også fått kjenne på kroppen hva det vil si å oppleve kjønnsbasert vold.
– Jeg ble utsatt for økonomisk misbruk. Mannen min brukte pengene vi tjente, på alkohol og flerkoneri. Vi hadde verken mat på bordet eller penger til skole eller klær. Han hadde retten på sin side, ifølge tradis- jonelle lover, forklarer hun.
Hun forteller at det er utfordrende å være mor og skilt. Da blir man stående på bar bakke uten inntekt eller sted å bo. Men selv tok hun mot til seg.
– Jeg ville være en rollemodell for barna mine, så jeg startet med jordbruk for å overleve. Etter hvert giftet jeg meg på nytt, smiler hun.
Dessverre døde ektemannen etter kort tid, men da hadde hun allerede greid å stå på egne ben.
– Nå kan jeg ta vare på meg selv og barna mine og bruker erfaringen min til å hjelpe andre. Økonomi er en viktig grunn til at mange blir værende i ekteskap med kjønnsbasert vold, og det er vanskelig å bryte ut på grunn av tradisjonelle lover. Men det er mulig å endre livet sitt, avslutter hun.
Brendah Mushinge ble selv utsatt for økonomisk misbruk. Nå bruker hun sine egne opplevelser for å hjelpe andre.
Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland.