Kirkens Nødhjelp Magasinet
Syria
Mohammad Maiar og familien mistet hjemmet sitt og alt de eide i jordskjelvet som rammet Syria i februar i år. Helt siden da har tobarnsfaren fra Aleppo jobbet som frivillig for å hjelpe andre i katastrofen.
Kampene om Aleppo, fra 2012 til regjeringen tok kontroll over hele byen i desember 2016, var de hardeste i hele den syriske borgerkrigen. Det som før var Syrias største by, og i århundrer et viktig knutepunkt for handel og næringsliv, ble redusert til endeløse ruiner og massegraver. Med en befolkning hvor nær 80 prosent lever under fattigdomsgrensen, hadde byen på langt nær kommet seg på beina da en ny katastrofe rammet i morgentimene den 6. februar i år. På sekunder forvandlet et kraftig jordskjelv store deler av Syria og Tyrkia til et inferno. Med over 50 000 mennesker drept, hundretusener husløse og enorme ødeleggelser var Verdens helseorganisasjon (WHO) tid- lig ute og konkluderte med at det var den verste naturkatastrofen som har rammet Europa på 100 år.
Kirkens Nødhjelp har jobbet i Syria i 12 år, og sammen med våre lokale partnere kunne vi straks starte utdeling av ulltepper, madrasser, medisiner, hygieneartikler, vann og varme måltider til de jordskjelvramme- de. Særlig i den første fasen var behovene enorme i millionbyen Aleppo.
– Folk vi møtte, hadde mistet familie, venner og alt de eide. Samtidig viser de som har overlevd jordskjelvet, en rørende omsorg og hjelper sine landsmenn. De er lutfattige, men kommer med mat, ulltepper og klær. De gir det lille de har til de som har det enda verre. Men behovene er enorme, sier Benedicte Hafskjold, Kirkens Nødhjelps landdirektør for Syria og Libanon. Hun var tidlig på plass for å koordinere den humanitære operasjonen.
Ingeniøren og kunstneren Mohammad Maiar (38) var på besøk hos sin mor noen kvartaler unna hjemmet sitt der hans kone og tre barn lå og sov, da marerittet startet. – Mor og jeg klarte å komme oss ut i tide, men overalt var det ruiner, støv og folk som skrek og ropte. I mer enn to timer slåss jeg meg gjennom steinmasser, ødelagte biler og det totale kaos. Hele tiden uten å vite om familien min hadde klart seg eller lå døde og begravet i ruinene. Det var helt forferdelig, men samtidig en ubeskrivelig følelse da jeg omsider kunne holde rundt dem igjen. Bak oss lå hjemmet vårt i grus, men vi klarte oss – alle fire!
Mohammad og familien søkte tilflukt på en av de mange skolene som blir brukt til å huse hjemløse. Han kjente fra tidligere rektoren, som åpnet dørene få timer etter jordskjelvet. I dag er det et midlertidig hjem for 180 familier.
– Vi var blant de første som kom, og jeg bestemte meg fort for at jeg måtte hjelpe, sier Mohammad.
Siden dag én har han jobbet som frivillig i regi av Kirkens Nødhjelps lokale partner St. Ephrem Patriarchal Development Committe (EPDC), som er en del av den syrisk-ortodokse kirken. På spørsmål om hvordan han maktet å hjelpe andre straks etter at han og familien hadde mistet alt de eide, og bare så vidt hadde overlevd selv, svarer han kontant:
– Jeg føler meg ikke som noen helt, om det er det du lurer på. Jeg kan bare ikke tenke meg å ikke hjelpe andre som har det verre enn meg selv. Det er bare å se rundt på denne skolen – så mange har mistet sine nærmeste og står plutselig på bar bakke, sier Mohammad.
Han har tidligere jobbet med psykososial hjelp til krigsskadde barn og ungdom, en erfaring som kommer svært godt med nå.
– Se de skjønne barna rundt her. Ni av ti lever med angst og frykt for nye skjelv. Blant de overlevende er behovet for psykososial hjelp enormt – et behov som var stort lenge før jordskjelvet rammet. Min egen sønn kan for eksempel ikke opp- holde seg, eller sove, i et rom med lukket dør. De trenger noen som ser dem, som snakker med dem, leker med dem og hjelper dem til andre tanker enn frykt og vonde drømmer, sier Mohammad.
Familien på fire håper etter hvert å kunne få bo hos noen slektninger. Inntil videre er imidlertid noen madrasser på et klasse- romsgulv sammen med fem andre familier hjemmet deres.
– Det er veldig vanskelig. Jeg skal ikke late som noe annet. Samtidig er jeg så takknemlig for at vi tross alt overlevde, og for at vi kan få bo her og få hjelp til det aller mest nødvendige. Da skulle det bare mangle at jeg ikke hjelper andre. Jeg gjør det med glede og med hele mitt hjerte
Tekst: Arne Grieg Riisnæs. Foto: Håvard Bjelland.