Årets kunstgeit

- Jeg er ikke så redd for å gå inn i de store følelsene

Lisa Aisato klarer å sette ord, form og farge på alle livets fasetter og treffer oss rett i hjertet – eller det kan føles som en knyttneve i magen, gi oss klump i halsen eller sørge for gåsehud. Nå håper hun at årets kunstgeit også fremkaller en helt spesiell følelse.

– Bare kom inn, jeg går bare rundt i hverdagsklær, jeg. Håper det går greit, smiler Lisa Aisato, idet hun tar oss imot på Skjærhalden på Hvaler. Her har hun bodd med mann og to barn siden 2017 i et nydelig hvitt hus ikke lang fra vannet.

Lisa Aisato har illustrert årets kunstgeit til inntekt for Kirkens Nødhjelp. Hun er den fjerde kunstneren som støtter vårt arbeid ved å donere en geit.

– Jeg har prøvd å lage en geit som ser god og varm ut, og som har et godt blikk. Så har jeg prøvd å legge små gåsunger rundt den som symbol og håp om lysere tider, forteller hun.

Det var tilfeldighetene som gjorde at hun ble både kjent og folkekjær. Vi må cirka 15 år tilbake da Lisa hadde en stor drøm om å livnære seg som illustratør. Men veien dit var ikke så enkel. Helt til hun forelsket seg pladask i det som i dag er ektemannen hennes. Hun lagde en bok til ham med vakre illustrasjoner for å si hvor forelsket hun var. Han syntes hun burde sende inn boka til et forlag. Og slik ble det. Gyldendal elsket boka og ga den ut i forbindelse med Valentinsdagen i flere år.

Siden den gangen har det gått slag i slag. Hun illustrerte for Dagbladet i mange år, har vært med på flere bokutgivelser som «Til ungdommen» og «Snøsøsteren» og stått bak flere egne bøker og prosjekter som «Livet illustrert». I høst har hun vært aktuell med boka «Vindmakeren» sammen med Maja Lunde.

Selv om hun ikke har så mye forhold til geiter, har hun selv gitt den symbolske geita som julegave til venner og familie. Hun håper at kunstgeita hennes også vil bidra til at man vil støtte familier ved å gi en symbolsk geit.

– Jeg håper jo nå at den som møter blikket til geita som jeg har illustrert, får lyst til å gi noe videre til andre.

For er det noe hun liker, er det å observere og finne mønstre i både mennesker og dyr, som hun kan ta med seg til tegnebordet. Hun kan se på alt fra blikk, neser og hår til holdningen til folk i ulike situasjoner. Hun ser for eksempel sorg, sjalusi og kjærlighet.

– Med geita har jeg sett på hva slags uttrykk den har, hvilke farger som kan være fine, og så ønsket jeg å forgylle gåsungene rundt slik at geita bærer håp om en lysere tid.

For å ha håp er også viktig for Lisa.

– Jeg er veldig sånn at glasset er halvfullt, og jeg er av natur et veldig positivt menneske. Jeg har stor tro på at verden skal gå videre. Jeg har tro på at vi mennesker kan klare veldig mye så lenge vi drar i flokk. Jeg har stor tro på generasjonen som kommer. Selv om jeg prøver å være realistisk, er jeg også veldig optimistisk, forklarer hun.

For det å få ting til sammen er noe hun tror er viktig i tidene som kommer.

– Jeg ser alltid etter det gode i mennesker, sammen kan vi få til utrolig mye. Selv om man som voksen ikke vet at alt ender bra, så er det noe med det å være optimistisk.

Det at ting ikke alltid ender bra, eller at det er mye som er vondt og vanskelig i verden, er følelser Lisa ikke er redd for å ta i og omforme til nydelige illustrasjoner.

– Jeg er ikke så redd for inderlighet, og jeg er ikke så redd for å gå inn i de store følelsene. Jeg har ikke kjølig distanse, og mange kan nok kjenne seg igjen i illustrasjonene mine. De assosierer ting fra sitt eget liv.

Hun opplever ofte å få tilbakemeldinger som er overveldende. Spesielt illustrasjoner som tar for temaer som det er vanskelig å snakke om.

– Jeg er glad for at det treffer, og det går jo inn på meg. Men ofte trenger vi innganger til det som vanskelig. Både her hjemme og ute i verden. Fortelle store ting gjennom enkeltpersoner. Det treffer også meg, avslutter hun. 

Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland

Tilbake