Kirkens Nødhjelp Magasinet
Malawi:
Firebarnsmor og gruvearbeider Temwa Gondwe jobbet under umenneskelige forhold i gruvene i
Malawi helt til hun bestemte seg for å heve stemmen. Det har betalt seg for hele landsbyen.
Under et tre i Karonga i Malawi sitter et titalls personer. Ved det blotte øyet ser det ut som en vanlig pause i skyggen fra sola. Men det vi ser, er noe helt unikt, noe vi ikke har sett før. De som sitter her, kunne nemlig ikke tåle synet av hverandre for en tid tilbake.
– Nå er jeg ikke redd for noe lenger, smiler Temwa Gondwe.
I 2021 var Kirkens Nødhjelp med inn i gruvene i Malawi, hvor vi kunne avdekke forferdelige arbeidsforhold. Det var lange dager uten pause langt inne i fjellet og ikke noe verneutstyr, lykter eller masker. Det var verken vann eller toaletter der. Kritiserte man gruveselskapet, risikerte man å få sparken, og mange jobbet uten å få lønn. Ingen hadde arbeidskontrakter og fikk ikke erstatning ved ulykker.
Landsbyene vi passerte på vei til gruvene, var fulle av sot fra kull, veiene var ødelagte, og vannet var forurenset. Alle barna hostet og harket med lungene fulle av støv. Sammen med vår partner fra den katolske kirken har vi siden den gangen kjempet mot moderne slaveri i gruvene.
Nå har vi vært tilbake for å se hvordan det er der nå, og møter altså opp ved treet.
De som sitter der, er gruvearbeiderne og eierne. I en årrekke har det vært høyt konfliktnivå mellom dem. Arbeidere som har prøvd å si fra, har enten mistet jobben eller lønna.
Men siden vi var der sist, har vi fått på plass en komite som jobber for å bedre forholdene i gruvene. Ansatte i gruvene og representanter fra eierne må jevnlig møtes for å diskutere det som er vanskelig og utfordrende. Kirkens Nødhjelp fasiliteter det hele sammen med våre partnere, og Temwa er fast medlem i komiteen.
– I begynnelsen var det skummelt å møtes ansikt til ansikt. Jeg var redd for å få sparken hvis jeg sa hva jeg mente, forteller hun.
Etter at de fikk komiteen på plass, har ting begynt å skje.
– Vi har fått innført åtte timers arbeidsdag med pauser, vi har fått doblet lønnen vår, vi har fått verneutstyr, vann og toaletter, forklarer hun.
Hun kan ikke få sagt nok hvor viktig det å kunne snakke direkte med eierne og sjefene uten å være redd for konsekvensene.
– Nå kan vi samarbeide til det beste for alle.
Selv om Temwa og komiteen har fått det bedre, er det fortsatt mye som må tas tak i. Sikkerheten er fortsatt dårlig, ingen har arbeidskontrakter, og ulykkesforsikring har de ikke. Selv om de får bedre lønn, er det ikke alltid den kommer når den skal.
– Livet er fortsatt vanskelig, men mye har blitt bedre. Som alenemor til fire barn er det hardt, men vi overlever, sier 35-åringen.
Gruveeierne på sin side skylder på vanskelige økonomiske tider. De sier til Kirkens Nødhjelp at det ikke alltid er samsvar mellom tilbud og etterspørsel, og at de ansatte bør være glad for at de har jobb i lokale gruver. Samtidig setter de pris på dialogen som har oppstått gjennom komiteen.
– Nå forstår vi hverandre og respekterer hverandre på en annen måte, og vi får høre direkte hva som ikke er bra, sier Jonathan Jmatandara, sjef i gruven Lisikwa Cole Mine.
Jonathan Jmatandara, sjef i gruven Lisikwa Cole Mine.
Han innrømmer at det har vært mye press fra Kirkens Nødhjelp, media og nå de ansatte selv for å få til endringer.
– Vi har blant annet sørget for verneutstyr, vann, toaletter og reparert bygninger, sier han.
Miriam Gondwe og Jenipher Kondowe henter vann. Kirkens Nødhjelp la press på myndighetene og gruveselskapene for å få denne brønnen bygget.
Vannet rundt gruvene har i en årrekke blitt forurenset av industrien. Dette vannet har familiene i områdene rundt drukket og laget mat av. Mange har vært syke som følge av det skitne vannet, og det har vært stor debatt om hvem som bør sikre vannet.
Er det myndighetene som har tillatt gruvedrift, eller gruveselskapene som ødelegger vannkvaliteten? Etter stort press fra Kirkens Nødhjelp har både myndighetene og gruveselskapene bygd brønner. Som her i landsbyen Muryabweka, hvor 150 mennesker har tilgang til rent vann.
Både Miriam Gondwe og Jenipher Kondowe forteller at de verken har hatt kolera eller andre vannbårne sykdommer etter at de har fått brønnen.
– Ikke minst har dette vannet hatt stor betydning for barna våre, sier de.
Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Hovdhaugen
Tilbake