Kirkens Nødhjelp Magasinet
Angola:
På papiret er Angola en demokratisk republikk der grunnleggende menneskerettigheter og friheter skal respekteres. I virkeligheten er makten og pengene konsentrert rundt en liten elite i hovedstaden, og folkets muligheter til å påvirke er små. Det er det mange som jobber for å endre.
I en sliten kontorbygning uten heis i det sentrale Luanda kommer Madalena Alexandre opp trappa, smilende og litt andpusten. Hun jobber i organisasjonen Forum de Mulheres Journalistas para Igualdad no Genero (FMJIG). Navnet kan oversettes til
kvinnelige journalisters forum for likestilling. Kirkens Nødhjelp har samarbeidet med FMJIG i flere år.
Kontoret til organisasjonen ligger i 7. etasje, og utsikten er en pussig blanding av blankpussede høyhus og slitne blikktak
– et godt bilde på de enorme forskjellene som preger Angola generelt og hovedstaden Luanda spesielt.
Angola er nemlig rikt på naturressurser som olje og diamanter, men store deler av befolkningen lever likevel i fattigdom. Der norske oljeinntekter har gått til oppbygging av velferdsstaten, har Angolas oljerikdom først og fremst beriket den politiske eliten.
Madalena loser oss inn på et lite kontor, der det er klemt inn fem arbeidsplasser og et kjøkken. Her jobber FMJIG for menneskerettigheter og likestilling – og mot kjønnsbasert vold og utnytting av mennesker som jobber i utvinningsindustrien. De retter seg både mot beslutningstakere og befolkning.
– Vi trenger ikke bare skrevne lover, men også å endre holdningene i samfunnet, sier hun.
Hun beskriver arbeidet som utfordrende. Ressursene er begrenset, og det er vanskelig å få tak i informasjonen man trenger – både for journalister og organisasjoner som FMJIG. I tillegg kommer store mengder falske nyheter som gjør det vanskelig å verifisere informasjon – om man faktisk får tak i den. Hun ser likevel noen positive tendenser.
Madalena Alexandre fra organisasjonen Forum de Mulheres Journalistas para Igualdad no Genero (FMJIG).
– Det er mer respekt for menneskerettighetene, og holdningene til likestilling er bedre. Angola er et sjåvinistisk samfunn, men kvinner tar stadig mer plass. Det er en stor forskjell.
Også for pressen ser hun noen gode tegn.
– Det er en liten åpning nå. Presidenten snakker om pressefrihet, og det er et godt tegn. Samtidig er den redaksjonelle linjen til de statlige mediene diktert av presidentens kabinett. Privateid presse står friere, men myndighetene kontrollerer hvilke områder de er tilgjengelige i. Statseid presse er tilgjengelig overalt, forklarer hun.
Det politiske partiet MPLA har sittet med makten i Angola siden 1979. I perioden 1979–1992 var MPLA det eneste tillatte partiet i landet. I august 2017 gikk president José Eduardo dos Santos av etter 38 år ved makten.
Det var knyttet noe optimisme til presidentbyttet, men avløseren João Lourenço har foreløpig ikke igangsatt store endringer på viktige områder som korrupsjon og fordeling av ressurser.
– Partnerskapet med Kirkens Nødhjelp betyr veldig mye for oss. Det er den eneste stabile økonomiske støtten vi har, og det gir oss også støtte i påvirkningsarbeidet. Vi har fått gode resultater fra samarbeidet, så vi håper det ikke tar slutt, forteller Alexandre.
Veronica Pereira fra menneskerettsorganisasjonen Mosaiko.
I en inngjerdet gård i utkanten av Luanda sentrum finner vi kontorene til Mosaiko. Menneskerettighetsorganisasjonen ble startet av dominikanske misjonærer i 1997 og jobber for å spre kunnskap og bidra til et sterkt og engasjert sivilsamfunn. Målet er at angolanere flest skal kunne engasjere seg og få større innflytelse.
Utenfor kontorlokalene er det bygget et amfi med fargerike malerier. Dette brukes blant annet til møter mellom ungdommer og politikere.
Veronica Pereira jobbet som journalist før hun begynte i Mosaiko for fem år siden. Også hun beskriver en utfordrende tilværelse. Forholdet til myndighetene er uforutsigbart, og det kan være direkte farlig å være aktivist.
– De fleste aktivistene er i Luanda. Det er vanskelig i andre områder. Men unge angolanere er bevisste. Selv om myndighetene ikke ønsker forandring, skjer det forandringer.
Hun peker på sosiale medier som svært viktig for den nye generasjonen av aktivister i Angola.
– Nå er det angolanere over hele verden som tar opp saker som engasjerer dem i sosiale medier. Vi får impulser fra hele verden, og det er umulig for myndighetene å kontrollere informasjonsflyten på samme måte som før. Det blir flere og flere aktivister. Noe skjer, sier hun.
Når det gjelder mer omfattende endringer av det politiske systemet i landet, er hun mindre optimistisk.
– Jeg har lyst til å tro at det er mulig, men spørsmålet er om det er realistisk. Det er så mye nepotisme. Det er vanskelig å ha håp i en sånn situasjon. Jeg hadde håp før valget. Valget ble et antiklimaks, og nå må vi gjøre jobben på nytt.
MPLA fikk 51 % av stemmene ved valget i 2022. Det største opposisjonspartiet, UNITA, gjorde et sterkt valg og endte opp med 44 % av stemmene. Det har aldri før vært så liten margin mellom de to partiene, og opposisjonen er voksende.
Antonio Estevao fra Radio Ecclesia.
I en bygning som deler bakgård med en kirke og en skole, finner vi Radio Ecclesia – en radiokanal eid av den katolske kirke.
– Vårt hovedmål er å fortelle sannheten og gi uavhengig, nøytral informasjon til folket, forteller Antonio Estevao.
– Å være en stemme for de stemmeløse er grunnleggende for både radio og kirke. Vi samarbeider tett med kirken innenfor sosiale spørsmål, helse, utdanning, menneskerettigheter og veldedighet. Vi snakker ikke bare. Vi handler også, fortsetter han engasjert.
Siden 2018 har Radio Ecclesia hatt tillatelse til å sende i hele landet. Tidligere har kun de statlige kanalene hatt denne muligheten. Nå sender de i nesten hele Angola. I tillegg har de en lytterbase blant angolanere som bor i utlandet. Samarbeidet mellom Radio Ecclesia og Kirkens Nødhjelp startet i 2000.
Estevao forteller, i likhet med FMJIG, om at det er vanskelig å få tilgang til offentlige kilder, og at det er en vei å gå før pressen i Angola er fri. For eksempel er Radio Ecclesia pliktet til å kringkaste taler fra presidenten.
Radio Ecclesia jobber for at befolkningen – også utenfor hovedstaden – skal få innflytelsen de fortjener.
– Vi ønsker lokale valg. Det er utrolig viktig for utviklingen. Nå er det sentrale myndigheter som må fikse problemene i distriktene, og det skjer ikke, sier han.
Tekst: Eli van der Eynden. Foto: Håvard Bjelland
Tilbake