Kirkens Nødhjelp vannmagasin
Gjennom Kirkens Nødhjelps lange historie med vann, sanitær og hygiene har vi reddet liv i krisesituasjoner og forandret liv i fattige lokalsamfunn.
I 1947 strakte norske menigheter ut en hjelpende hånd til Tysklands sivile ofre etter andre verdenskrig. Slik ble Kirkens Nødhjelp født. De to første tiårene var fokuset på nødhjelp til flyktninger og ofre for naturkatastrofer.
I 1967 brøt det ut en brutal borgerkrig i Nigeria etter at Biafra-regionen erklærte sin selvstendighet. Regionen ble utsatt for en blokade som førte til hungersnød. 35 kirkelige og andre organisasjoner fra mer enn 20 land iverksatte en humanitær luftbro med 5000 flylass med medisiner og mat i løpet av 18 måneder. Bildene av grusomhetene – og den humanitære innsatsen – fylte norske tv-skjermer, og Kirkens Nødhjelp ble allemannseie i Norge.
Etter en optimistisk periode på 1960-tallet økte andelen afrikanere som levde i ekstrem fattigdom til over halvparten av befolkningen i begynnelsen av 80-årene. Det internasjonale bistands- og nødhjelpsmiljøet innså at man måtte skape utvikling, ikke bare ved å overføre kunnskap og kapital som på 70-tallet, men også ved å motarbeide skjeve internasjonale forhold.
En nødhjelpsoperasjon i sør i Sudan utviklet seg til et gigantisk utviklingsløft med storstilt utbygging av skoler, infrastruktur og ikke minst 500 nye brønner. Det ble tydelig at mangelen på demokratiske og administrative institusjoner gjorde at Sør-Sudan hadde behov for utviklingshjelp. Kirkens Nødhjelp bygget opp en enorm organisasjon i landet med på det meste 200 nordmenn i regionen.
– I Sudan var vi i gang med en utrolig viktig innsats. Landet var ødelagt etter 17 års borgerkrig. I tillegg til nye bygninger, rent vann, forbedret jordbruk og helsetilbud virket vårt nærvær stabiliserende på samfunnet. Landets myndigheter ønsket at vi skulle fortsette, forteller Jan Arnold «Jappe» Erichsen, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp fra 1978 til 1992.
Selv om Kirkens Nødhjelp begynte å jobbe mer langsiktig, var tanken fortsatt å utføre arbeidet selv. Denne holdningen møtte etter hvert sterk motstand, og budskapet fra kirkelige partnere i sør var ikke til å ta feil av. De ønsket at Kirkens Nødhjelp ikke skulle gjøre arbeidet for dem, men sammen med dem, basert på gjensidig respekt og i felles kamp mot de urettferdige strukturene som var roten til fattigdommen og nøden.
Her er latriner Kirkens Nødhjelp bygget i Sudan. FOTO: Marc Vanappelghem.
Etter 15 års innsats i Sudan gjennomførte Kirkens Nødhjelp i 1987 en evaluering av arbeidet og forholdet til lokalsamfunnene arbeidet skjedde i. Lokale myndigheter og kirker etterlyste mer deltakelse i beslutninger og ansvar for gjennomføring av tiltak. Denne prosessen førte til et prinsipp om at partnerorganisasjonene på bakken skulle ha ansvaret for gjennomføringen av arbeidet. Men minst like viktig var en dreining fra å tenke på rent vann og annen nødhjelp som en gave fra rike nordmenn til fattige i sør – til en rettighet.
– Ingen skal takke for penger fra Norge som gir dem rent vann i landsbyen – det er en menneskerett, var mantraet fra Atle Sommerfeldt, som var generalsekretær i Kirkens Nødhjelp fra 1994 til 2012.
Med lokal forankring kom også lokalt eierskap. Et prosjekt i Sumbawanga i Tanzania utviklet metodikken der de som har hatt ansvaret for å hente vann, skulle få eierskap gjennom å identifisere hvor det skulle bores etter vann, og hvem som skulle ha ansvaret for drift og vedlikehold av brønnen. I Sudan ble hundrevis av brønner boret og installert med enkle håndpumper, mens andre hadde solcelledrevne pumper. Opplæring av lokale mekanikere og innsamling av vannavgift for å dekke vedlikehold ble viktig for å skape eierskap til brønnen i lokalsamfunnet. I Etiopia samarbeidet vi tett med fagmyndigheter i en systematisk utvikling av vanntilførsel til ulike formål. Kombinasjonen av tradisjonelle brønner, dammer for irrigasjon til landbruket og utbygging av tyngdekraftsbasert distribusjon fra vannkilder i høyden gjennom rørledninger til tappestasjoner gjorde Kirkens Nødhjelp til en viktig vannaktør i Etiopia.
Borerigg i Tigray, Etiopia i 2017. Foto: Ebba Tafese.
Det var på 1990-tallet at Kirkens Nødhjelp for alvor ble en vannorganisasjon. I et møte med Utenriksdepartementet ble ansvaret for helse, kommunikasjon, minerydding og vann fordelt mellom Norges største hjelpeorganisasjoner. Vann, sanitær og hygiene – i fagmiljøet ofte forkortet til WASH – var et naturlig valg for Kirkens Nødhjelp.
I over 60 år har Kirkens Nødhjelp jobbet med vann og brønnboring for å sikre mennesker rent vann. Det er en stor del av vårt arbeid. Vann, sanitær og hygiene har vært livsviktig i kampen mot sykdommer, det siste året også mot pandemien. FOTO: Erik Sloreby
Samtidig ble Kirkens Nødhjelps strategi for katastroferespons gjennomgått, og i 1993 ble den første beredskapsgruppa etablert. Den besto av 30 eksperter fra offentlig og privat sektor i Norge, som på kort varsel kunne rykke ut til katastrofeområder. Flyktningkrisen etter folkemordet i Rwanda ble den første store testen som viste Kirkens Nødhjelps kompetanse og kapasitet på vann, sanitær og hygiene.
I samarbeid med Utenriksdepartementet og NOREPS (Norwegian Emergency Preparedness System), bygget Kirkens Nødhjelp opp globale beredskapslagre med utstyr som på få timers varsel kunne flys til katastrofeområder over hele verden. Etter hvert ble disse utviklet i samarbeid med World Food Programs depoter i Dubai og Malaysia. Utstyret ligger ferdig pakket i såkalte WASH-sett der hvert sett kan forsyne 5000 mennesker med tilgang til rent vann, sanitærfasiliteter og hygieneartikler i akutte situasjoner.
Beredskapsgruppen og katastrofelagrene gjør at Kirkens Nødhjelp raskt kan sende WASH-eksperter med utstyr til katastrofeområder hvor som helst i verden. Dette systemet viste seg å være avgjørende spesielt i plutselige naturkatastrofer eller flyktningkriser, som jordskjelvene i Pakistan i 2005, Haiti i 2010 og Nepal i 2015 – eller flyktningkrisen i Tsjad i 2013:
– Kirkens Nødhjelp ble kontaktet av UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger) etter at 23.000 flyktninger hadde krysset grensen fra Sudan til Tsjad. På under en uke hadde vi flydd ned vannrenseutstyr og personell, og så snart utstyret ankom i felt, begynte vi å levere rent vann, som var livsnødvendig i et av verdens tørreste områder. «Dere reddet livet til flyktningene», sa UNHCRs WASH-koordinator til meg etter at operasjonen var ferdig, forteller Arild Isaksen, en av Kirkens Nødhjelps fremste eksperter på katastrofeberedskap.
Kirkens Nødhjelp regnes i dag som en av verdens fremste aktører på vann, sanitær og hygiene i nødhjelps- og utviklingsarbeid. Dette innebærer blant annet at vi tar ansvar i den globale WASH-koordineringen. Etter flere store hendelser, først og fremst tsunamien i Sørøst-Asia i 2004, erfarte FN at bedre koordinasjon krevdes for å hindre at hjelpeorganisasjonene gikk i føttene på hverandre, og i 2005 kom en stor humanitær reform som ga bedre koordinering.
Kirkens Nødhjelp engasjerer seg sterkt i Global WASH Cluster (GWC), et nettverk for de største WASH-organisasjonene i verden. Kirkens Nødhjelp er med i ledelsen av GWC og deltar i tekniske arbeidsgrupper, og i flere år ledet vi Field Support Team-prosjektet (FST). Prosjektet sender ut de mest erfarne innen WASH for koordinering og informasjonsdeling i verdens største humanitære katastrofer.
– Under jordskjelvet i Nepal meldte myndighetene at de trengte en koordinator for vann, sanitær og hygiene. Den utfordringen tok Kirkens Nødhjelp, og jeg var en av dem som ble sendt ut for å ta ansvar i tre kritiske måneder inntil landet selv hadde kapasitet og kompetanse, forteller Clara Bülhoff, som var en av Kirkens Nødhjelps FST-representanter i 2015.
Også i mer langvarige situasjoner kan WASH-eksperter fra Kirkens Nødhjelp og FST bli bedt om å lete etter huller i beredskapen og mobilisere ressurser fra FN eller andre organisasjoner til å dekke behov der staten ikke klarer det selv.
– Vi lager en strategi slik at alle jobber mot samme mål. Vi kartlegger krisen, organiserer partnerne, ber om penger og peker på viktigheten av at de stiller med ressurser til vann, sanitær og hygiene. Så overvåker vi situasjonen fortløpende for å sikre at organisasjonene gjør det de har lovet. Ofte handler det om å definere hva ulike aktører mener med begrepene, slik at vi har en felles forståelse. Hva er for eksempel «nok vann» i en krise, sier David Alford, som tidligere arbeidet for Kirkens Nødhjelp i FST-prosjektet.
I 2014 gikk hele Norge med innsamlingsbøsser i NRK tv-aksjonen med mål om å gi én million mennesker bærekraftig tilgang til rent vann. 253 millioner kroner ble samlet inn til Kirkens Nødhjelps arbeid, og i årene frem til 2020 sørget vi for rent vann til over 1,8 millioner mennesker.
Kirkens Nødhjelp fortsetter hele tiden vårt viktige arbeid med vann, sanitær og hygiene. Vi arbeider fortsatt primært gjennom lokale partnere, men også med ekspertise fra Norge som kan rykke ut i katastrofesituasjoner og andre sammenhenger der våre partnerorganisasjoner og landkontorer har behov for støtte.
– Rent vann er mer enn bare vann. Det er nøkkel til liv, helse, likestilling, fred og katastrofeberedskap. Å bekjempe fattigdom er å gi mennesker muligheter. Rent vann er en slik mulighet. Derfor sier vi at vann forandrer alt, sier generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Dagfinn Høybråten.
Tekst: Aina Johnsen Rønning. Foto: Kirkens Nødhjelp arkiv.
Tilbake