Lever i håpet

- Vi hadde ikke mye, men siden vi hadde geiter hadde vi likevel et godt liv. Så kom tørken og gjorde om på livet vårt, sier Ikran Abdi Ahmed, 19 år, tobarnsmor og enke. Etter å ha mistet alt setter hun sin lit til at Gud passer på den lille familien hennes.

Vi møter henne i Jilab 3, en flyktningleir i byen Garowe, nordøst i Somalia. På armen har hun datteren Idil på to år. Og rundt bena hennes løper en smilende og leende Halimo, storesøster på fire. I vel et år har de bodd her, etter at tørken satte inn for alvor og alt raknet.

Sjokkbeskjeden

- Vi hadde ikke mat, og så forsvant vannet til geitene våre. Vi hadde knapt nok vann til oss selv. Da alle dyrene døde bestemte vi oss for å reise til et sted vi kunne få vann, sier Ikran. Mannen fikk jobb som soldat. Den lille lønnen ga familien håp, de kunne leie et lite hus i utkanten av byen. Huset var svært enkelt, men hadde både vann og toalett. Takket være mannens inntekt klarte de seg bra en stund, mens alle rundt var rammet av tørken. 

Så en dag kom sjokkbeskjeden. Ikrans mann og barnas far var drept i kamp.

Fra dag til dag

- Jeg så ham siste gang i begynnelsen av fjoråret, sier Ikran og tørker vekk et par tårer fra det støvete kinnet. Den håpløse situasjonen til tross, hun smiler til Halimo da den lille jenta går for å hente vann til familien fra en av vannpostene Kirkens Nødhjelp har bygget i leiren. Rent og trygt vann fra borehull et par hundre meter ned i grunnen. 

 - Bortsett fra vann har vi ingenting. Vi lever fra dag til dag. Den siste uken har jeg hatt noen proteinkjeks å gi jentene, nå er det snart slutt på de også, sier Ikran og tørker kjeksrester rundt munnen til lille Idil.  Halimo runder hjørnet med en breddfull vannkanne.

Må hjelpe mamma

- Ja, det er litt tungt, men jeg klarer det bra, sier hun og smiler.

- Jeg er sulten. Jeg spiste bare noen kjeks i går kveld, og ikke noe i dag tidlig. Jeg skulle gjerne gått på skole, men jeg må hjelpe mamma. Jeg skulle ønske jeg hadde en ball jeg kunne leke med, og en tegneblokk jeg kunne tegne i. Men det går bra, for vi leker likevel.   

Lever i håpet

Med minstejenten knyttet tett til kroppen feier den unge moren utenfor det svært så enkle huset, satt sammen av noen stokker, spiler og tøystykker i alle slags farger. En godt voksen dame kommer mot de to og rekker Ikran en blå, liten plastpose. Det er litt mat til den lille familien.

- Vi lever fra dag til dag. Jeg kan bare håpe at Gud vil passe på oss.

Tilbake