20 år etter fredsavtalen i Guatemala, stilles nå krigsforbrytere for retten, samtidig som dommere og menneskerettighetsforkjempere trues på livet. Sivilsamfunnet har reist seg, men det er ikke en enkel kamp.
Dommerne Yassmin Barrios, Miguel Ángel Gálvez, Haraldo Vasquez og Claudia Gonzales er på norgesbesøk, og de har alle sterke historier å fortelle fra sitt arbeid med menneskerettigheter og rettsprosesser i Guatemala.
Alle de fire dommerne mener sivilsamfunnet spiller en viktig rolle i kampen for menneskerettighetene og rettssikkerheten i landet. De er både vitner som overvåker prosessen under rettssakene, men også en emosjonell støtte for dommerne som risikerer livene sine i kampen for rettferdighet. Samtidig understreker de at befolkningen trenger støtte. "Selv om mange av oss er gode personer, så er de menneskene som gjennomfører overgrepene sterke", forteller Haraldo Vasquez. I tillegg har overgrepene satt dype spor i befolkningen. "Folk er preget av frykt. Fredsavtalen forandrer derfor ikke så mye" sier dommer Miguel Galvez.
Dommer Yassmin Barrios dømte i rettssaken om folkemordet under borgerkrigen. Hun satt gjennom over hundre vitnemål fra menneskene som opplevde grusomhetene. Det var spesielt én kvinne som gjorde sterkt inntrykk på henne.
"Når hun skulle avlegge eden, begynte hun å gråte. Hun klarte ikke å stoppe. Mellom tårene fortalte hun at soldatene hadde kommet til landsbyen på natten. Babyen hennes begynte å gråte. For å beskytte resten av landsbyen la hun et tørkle over munnen på den gråtene babyen. Når soldatene hadde gått, løftet hun tørkleet av ansiktet til barnet. Da oppdaget hun at barnet var blitt kvalt. Jeg fikk også lyst til å gråte. Men jeg kunne ikke, på grunn av rollen min som dommer. Tenk på den smerten hun har båret på i alle disse årene. Jeg gråt inni meg."
Dommer Miguel Galvez var en av dommerne som dømte den historiske Zarco-saken i februar i år. Under borgerkrigen ble mange kvinner seksuelle slaver i militærleiren Sepur Zarco. Rettssaken ble den første om seksualisert vold og slaveri som krigsforbrytelse, i en av Guatemalas egne domstoler.
Galvez forteller at denne saken har preget ham også i ettertid. Han fikk høre vitnemål fra kvinnene som ble utsatt for overgrepene under krigen, som i dag er 70, 80 og noen 90 år gamle. De var tildekket slik at bare han kunne se dem. "Det jeg merket meg i alle vitneutsagnene var at de viste til en spesiell historie – Minga. "Han ble nysgjerrig på hvem denne Minga var, og som dommer måtte han vite. Til slutt møtte han mannen til Minga. En høy mann på rundt 80 år.
"Med tårer i øynene sa han at han fortsatt leter etter Minga, selv om de har funnet levningene hennes." I 1982/83 gikk han på butikken for å kjøpe seg en brus. På vei til butikken traff han på noen soldater som ville ta ham med seg. Så kom Minga. Med datteren på 3/4 år, som hun holdt i hånden. Minga insisterte på å bli med han og soldatene. Mannen sa nei, bli igjen, men hun ga seg ikke.
Da de kom til militærbasen slo de ham kraftig. Han våknet på natten, halvt i svime, ved siden av Minga. Da så han rekken med soldater som stod på rekke for å voldta henne. Datteren deres krøp redd opp på fanget til faren for å få ham til å hjelpe moren. Han klarte det ikke. Neste morgen tok de mannen med seg. Minga og datteren ble igjen. Tiden etter at mannen ble satt fri, gikk han opp på en høyde ved markedet. Når han så noen som lignet på Minga gikk han bort til henne. Men det var aldri henne."
Gjennom de andre vitnemålene fikk dommer Galvez resten av historien til Minga. De fortalte at alle kvinnene ble sendt ut for å vaske klær, mens Minga ble igjen. Hun ble kun seksuelt utnyttet. Til slutt tok de med seg Minga og datteren til elvebredden, og skjøt begge to.
Arrene etter borgerkrigen sitter dypt i befolkningen, men sivilsamfunnet har våknet. Med folket i ryggen har dommerne håp for landet, men det må skje med støtte utenfra. "Vi gjør alt vi kan, men vi er avhengig av støtte fra landene som tror på menneskerettigheter. Det betyr mye for oss på institusjonelt nivå. Vi må fortsette å styrke rettsstaten" sier Dommer Barrios. Dommer Vasquez legger til "Vi har ikke styrken til å gjøre dette på egenhånd, men vi har en sterk tro på at vi må klare det."
Kirkens Nødhjelp har arbeidet i Guatemala i 40 år. Vi begynte med gjenoppbygging av hus, vanntilførsel og broer etter jordskjelvkatastrofen i 1976 og fortsatte med utdanning, bekjempelse av vold mot kvinner, klimaendringstiltak og utøvelse av urfolksrettigheter. Til tross for at våre budsjetter nå reduseres drastisk, vil vi ikke forlate Guatemala. Vi går sammen med våre internasjonale søsterorganisasjoner i vår allianse(ACT) og de lokale samarbeidspartnere våre og fortsetter arbeidet. På samme måte oppfordrer vi regjeringen om å opprettholde norsk diplomatisk tilstedeværelse i landet.
Les mer om vårt arbeid i Guatemala
Publisert: