Hvis ikke Norge og resten av verdenssamfunnet nå innser alvoret i verdens største humanitære krise, vil historien dømme oss hardt. Ekstraordinære tiltak må til.
Kronikken stod på trykk i VG 15.01.15 og er skrevet av generalsekretær i Røde Kors Åsne Havnelid, generalsekretær i Norsk Folkehjelp Liv Tørres, generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland, generalsekretær i Redd Barna Tove R. Wang og generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Anne-Marie Helland.
Siden siste verdenskrig har vi aldri sett flere mennesker på flukt enn i dag. Over 52 millioner mennesker er på flukt fra krig og kriser og rundt halvparten er barn. Førerløse skip stuet fulle av flyktninger driver mot europeiske kyster. Middelhavet har blitt en grav for tusenvis av barn, kvinner og menn som desperat forsøkte å finne trygghet. Situasjonen i Syria er en sterkt medvirkende årsak til den historisk store flyktningstrømmen. 11 millioner er på flukt fra hjemmene sine i det borgerkrigsherjede landet, over tre millioner av dem i nabolandene.
Den menneskelige lidelsen som skjuler seg bak disse enorme tallene er vanskelig å ta inn over seg. Men vi kan ikke la være. Historien er dessverre full av eksempler på at for mange gjorde for lite i møte med stor lidelse og urett. La oss sørge for at det ikke blir konklusjonen når historien om vår tids største humanitære krise skrives.
Syrias naboland har ikke kapasitet til å hjelpe alle, og får ikke den bistand og avlastning fra det internasjonale samfunn som trengs for å kunne håndtere krisen. Det er derfor blitt vanskeligere å flykte over grensen, og flyktninger opplever nå å bli sendt tilbake til krigssoner.
Det er ikke vanskelig å forstå at nabolandene har behov for å kontrollere og begrense tilstrømmingen av flyktninger. De gjør allerede en enorm innsats, med store menneskelig kostnader for egen befolkning. Til sammen har Libanon, Tyrkia, Jordan og Irak tatt imot mer enn tre millioner flyktninger. Om Norge skulle tatt i mot forholdsvis like mange syriske flyktninger som Libanon, ville over én million fått opphold her. Ikke 1500 kvoteflyktninger, som regjeringen legger opp til i 2015.
Vi må likevel gjøre alt vi kan for at flyktningene fortsatt har en vei ut av Syria, og ikke blir fanget innenfor stengte grenser. Norge har allerede gitt mye penger for å lette byrden til nabolandene, men omfanget er så enormt at ekstraordinære summer må legges på bordet. I tillegg til penger, må Norge ta en større del av ansvaret også her hjemme.
Flyktningkrisen i Syria løses ikke gjennom at Norge tar imot flere. Men for å ha legitimitet i arbeidet med å gi trygghet til millioner av medmennesker i en desperat situasjon, må Norge ta i mot flere. Til sammenlikning har Sverige tatt imot nærmere 50 000 flyktninger.
Regjeringen bør derfor gi midlertidig kollektiv beskyttelse for flyktninger fra Syria. Norge har en humanitær plikt til å bidra, slik vi gjorde det i 1992 under krigen på Balkan da vi i løpet av kort tid tok imot 13 000 flyktninger. Eller slik vi gjorde det i 1999, da en million kosovoalbanere var fordrevet og NATO startet sin 79 dager lange bombing av serbiske styrker i Kosovo. Det var heller ikke da mulig å holde fast ved den norske asylpolitikken, og Bondevik-regjeringen åpnet en luftbro via Makedonia, som i løpet av kort tid hjalp totalt 6 000 flyktninger til Norge. Vi bør tilby oss å ta i mot de andre ikke kan eller vil beskytte, spesielt skadde og mennesker med særlige behov.
Norge må også øke støtten til beskyttelse for menneskene som kommer sjøveien over Middelhavet. Desperate mennesker legger ut på livsfarlige reiser, fordi de ikke finnes andre veier inn til Europa. I følge FNs flyktningorganisasjon UNHCR krysset mer enn 200 000 mennesker Middelhavet i 2014. Ferden er livsfarlig, og mer enn 3 400 migranter omkom i fjor på flukt over Middelhavet. Norge må være pådrivere i arbeidet med å løse situasjonen som gjør at tusenvis setter livet på spill. Arbeidet kan ikke overlates til Italia og de andre middelhavslandene alene, og Norge må komme mer aktivt på banen for å finne løsninger.
Historien om vår tids største flyktningkrise utspiller seg ikke i skjul, i det stille. Vi ser daglige bildene, hører vitnesbyrdene, vi kjenner tallene. Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ikke visste. Situasjonen er kritisk og forverres av vinterværet. I Syria og nærområdene kjemper flyktningene nå mot snøstormer for livet. I Europas gater fryser tusenvis av mennesker på som lever på flukt på siden av det etablerte samfunnet. Tusenvis vil de nærmeste månedene gå om bord i nye skip på Middelhavet. La ikke nok en vinter passere uten at vi tar alvoret inn over oss og gjør det som kreves.
Kirkens Nødhjelp støtter syriske flyktninger i Syria, Libanon og Jordan. Med din støtte kan vi nå ut til enda flere!
