Blogg-liste
I djevelens bakgård
– Vi gjør det umulige for et godt liv, sier Maye og ser på oss med tårer i øynene.
Det knyter seg i magen. I flere uker har vi bodd sammen med Maye og familien hennes. Vi skal lage en dokumentarfilm om situasjonen for flyktninger fra Vest-Sahara, og den lille familien har åpnet sitt hjem for oss.
Og det er i sitt eget hjem den unge moren sitter og forteller med krystallklar stemme om sin håpløse situasjon.
– Livet mitt er over, sier hun.
Det hun lever for nå er å prøve å skape en overkommelig hverdag for barna sine i et område som kalles djevelens bakgård. Hvordan skal jeg reagere når en person sier noe sånt? Jeg valgte å fortsette å filme, men mest av alt hadde jeg lyst til å gi Maye en lang klem.
Et helt liv som flyktning
Vinden suser utenfor. Temperaturen har tippet over 50 varmegrader de siste dagene. Jeg ligger langflat og prøver å holde ut i den trykkende varmen. Uten en stikkontakt i nærheten er det ikke mye som kan hjelpe oss med å holde varmen unna. Det er bare to dager til vi drar hjem til Norge. Jeg tar meg selv i å telle ned dagene. Bare to dager igjen i denne forferdelige varmen. Og akkurat når jeg tenker det, så slår det inn en veldig dårlig følelse i kroppen. Jeg ser bort på Maye, Ba, Talib og lille Asma. Alle fire sover. De kan ikke telle ned.
Asma, Talib og Maye er født flyktninger. Ba var et lite barn da krigen brøt ut i 1975, og han husker bare noen få ting fra da de måtte flykte til Algerie. Konflikten i Vest-Sahara har vart i over 40 år og flyktningleirene består. Rundt 165 000 mennesker bor midt ute i ørkenen og er glemt. Det har de vært lenge, og det er de som betaler prisen for at verdenssamfunnet ikke klarer å holde løftet om en folkeavstemning om et fritt Vest-Sahara.
Å skape et godt liv for barna er ikke enkelt. Matrasjonene de får utdelt er mildt sagt av varierende kvalitet, og mange saharawiske barn har problemer med feilernæring og underernæring. Det er lite eller ingen mulighet for å få jobb i leirene. De er totalt avhengige av bistand.
De gjør det umulige
Talib er fire år og besatt av biler. Faren, Ba, har laget en slags lekebil til Talib som han fyker rundt med. Det er et hjul med en tykk ståltråd som ratt. Mest av alt liker Talib å hjelpe pappaen med å mekke på den store, ordentlige bilen - en gammel Mercedes som ikke helt hører hjemme her ute i Saharaørkenen. Lillesøster Asma sitter ofte inni bilen og følger nøye med. Asma er ei lita jente på to år som er tøffere enn toget. Hun vil gjøre alt det storebror Talib gjør.
De to søsknene har det bra. I dag er de to glade barn som leker hele dagen, og som har to omsorgsfulle foreldre som er veldig glad i dem. Jeg håper at Asma og Talib slipper å vokse opp og innse at de er glemt, og at verden har snudd ryggen til dem og familien deres. Ba fortalte oss at han merker at Talib begynner å stille spørsmål, og at han begynner å forstå. Ba synes det er tungt. Hva skal han svare sønnen sin?
Jeg blir sint. Sint, fordi det er helt opp ned. Sint, fordi verden fungerer som den gjør. Hvorfor straffer vi dem som velger å legge ned våpnene? De som velger fred?
Jeg håper av hele mitt hjerte at Asma og Talib kan få en oppvekst og en fremtid som er verdt å glede seg til. At Maye og Ba kan ta med barna sine hjem og gi dem den barndommen som de selv bare kunne drømme om.
Da må verdenssamfunnet holde det de lovte det saharawiske folket i 1991. En folkeavstemning for et fritt Vest-Sahara.
