Blogg-liste
Kuppet i Mali bør være et varsko
Det er nå over tre uker siden kuppet i Mali. Allerede noen dager etter kuppet var alt tilbake til det normale, med yrende liv på markedene og trafikk-kork. Det eneste som minner om kuppet er ødeleggelser av Nasjonalforsamlingen, som står som et symbol på folks harme over triksing med valg.
Det internasjonale samfunnet har fordømt kuppet, og ber om at militærjuntaen sørger for at landet snarest mulig kommer tilbake til «konstitusjonell orden». Det siste for å sikre fullt fokus på de enorme sikkerhetsutfordringene landet står overfor.
Det er et sterkt press fra det internasjonale samfunnet om at leder for en overgangsregjering skal være en sivil og at overgangen må være så rask som mulig - ikke lenger enn et år, «til beste for den maliske befolkning»
Håper på endringer
Men her i Mali mener ikke befolkningen at dette er til det beste for dem. Tvert i mot, det som utenfra ble sett på som et kupp som førte til kaos, blir her i Bamako sette på med lettelse. Endelig ble det slutt på måneder med kaos. Maliere flest vil ikke tilbake til «konstitusjonell orden», men tvert i mot bruke tilstrekkelig med tid til å få gjort nødvendige reformer som har hindret demokratiet. Det er håp om at endelig, denne gangen, etter nasjonens fjerde kupp, skal det være mulig å få gjort grunnleggende endringer. Det diskuteres ivrig, i gata, på sosiale medier og i tv-debatter. Selv den nasjonale og statsstyrte TV-kanalen er blitt interessant å se på - dog med påtagelig mye innslag om militære.
Militærjuntaen selv har startet brede konsultasjoner og diskusjoner med politikere og sivilsamfunn som forhåpentligvis skal munne ut i en konsensus om en plan og en struktur for en overgangsregjering.
De militære nyter stor popularitet. De oppleves som nøytrale og apolitiske, og det kan virke som et flertall av befolkningen ønsker at overgangsregjeringen skal styres av en militær. Det uttrykkes også bekymring for at om militære først tar over makten, blir det vanskelig å gi den fra seg. Mali har hatt militærdiktatur før, som varte over 30 år.
Lever under 2 dollar dagen
Det er ikke nødvendigvis slik at maliere vil ha en militær i førersetet, men heller at de ikke klarer å peke på en annen person. Det er rett og slett vanskelig, les umulig, å peke på en politiker de ikke opplever at det heftes noe med.
Og her er vi ved noe av kjernen av problemet, og også det som bør bekymre alle oss som kjemper og verner om demokratiet. Det er null tillit mellom befolkningen og politikere. Til det er det for mange historier om valgfusk, korrupsjon, kjøp av stemmer og nepotisme. Mens 50% av den maliske befolkning lever for under 2 dollar dagen tilhører de fineste husene i Bamao politikere og funksjonærer. De sistnevnte bruker sin stilling til å lure til seg penger fra folk. Maliere betaler lite i skatt, men må ut med mye penger i udokumenterte ekstragebyrer fra alle funksjonærer som har mulighet til det, fra politimannen som stopper deg på gata, til legen på legekontoret.
De militære har allerede vist at de setter kampen mot korrupsjon i høysetet, noe som blir veldig godt tatt i mot. Uten sammenligning for øvrig, er dette også noe som radikale grupper, det vi i Norge kaller, jidahister gjør. Det rapporteres om at i endel områder der jihadister slår seg ned, oppleves det som postivt for de skaper orden, straffer kriminelle og løser lokale konflikter. Når staten, i det som tilsynelatende skal være et demokrati, spiller fallitt, er det fritt frem for mer autoritære grupperinger. Det er en skuffelse over demokratiet, som ikke har ført til mer velstand, men tvert i mot til at en klasse av politikere og funksjonærer har kunnet berike seg på bekostning av befolkningen.
Sikkerhet for folk flest
Kuppet i Mali bør være et varsko de delene av det internasjonale samfunnet som ønsker å fremme demokratiske verdier.
Gjennom å fokusere ensidig på sikkerhet ut fra eget lands trygghet, istedet hva som er sikkerhet for folk flest, flikker de på symptomene, men tar ikke tak i de grunnleggende årsakene som kan summeres i dårlig styresett.
Gjennom å støtte regimer som på papiret er demokratiske, men som i praksis utnytter landet sitt og ikke kan sørge for basistjenester, bidrar de til å fremme anti-demokratiske bevegelser og stemninger.
Gjennom ensidig fokus på valg som en indikator på et demokrati, istedet for å fokusere på pilarene i et demokrati, som et rettferdig rettssystem, maktfordeling, utdanning, fri og kritisk presse, og et sterkt sivilsamfunn som bidrar til bred deltagelse bidrar de til at folk mister troen på at demokrati er noe for dem.
Det er kun gjennom å ta perspektivet til befolkningen selv, at vi kan bidra til en positiv utvikling. La oss håpe at malierne nå kan få tid og ro til å finne sin egen vei til en bedre fremtid, og at det internasjonale samfunnet kan støtte dem i dette arbeidet, i stedet for å fremme egen agenda.
