Blogg-liste
Den blodrøde dagen i Juba
Blod og krig erstattet feiring av fem år med uavhengighet. Dette er historien om min flukt fra Juba i sommer, og om den dårlige samvittigheten da flyet endelig lettet.
Fredag 8 Juli 2016. Vi har sendt hjem de ansatte tidlig denne fredagen. Dagen før ble flere soldater drept ved en kontrollpost på veien ut av Juba. Bare et par, tre kilometer vest for der vi holder til.
Kraftig skyting ut av det blå
Situasjonen er spent og det kan være en fordel å komme hjem i god tid før det blir mørkt. Jeg har konferert med noen lokale, gitt melding til Oslo og til direktør Anne, som er på ferie, at vi slutte arbeidsdagen tidligere. Vi lukker og slukker lyset klokken 15:00 og drar på butikken Vamp for å skaffe proviant.
Vi har uansett ikke planer om å forlate huset før etter uavhengighetsdagen. Det skulle vise seg å være en ualminnelig klok beslutning. Hadde vi dratt hjem til vanlig tid hadde vi havnet midt i skuddlinjen foran State House. Rundt halv seks starter skytingen, og vi forlater vanligvis kontoret 17:30. Og State House er bare to kvartaler unna kontoret vårt.
Jeg skyper med Karianne på hovedkontoret i Oslo. Hun skal ha tak i noen rapporter på en fredags ettermiddag, og jeg vet jo at alle behov som dukker opp i Oslo aller helst skulle vært levert i går. Plutselig begynner det å smelle rundt oss – en ganske intens skuddveksling som nok høres nærmere ut enn det faktisk er.
Karianne, Restaurant Bedouin og Cheers
Jeg skriver til Karianne at det er litt vanskelig å holde konsentrasjonen siden det skytes ganske heftig i nabolaget. Hun er ikke sen med å ringe meg. Derved blir hun også min kontaktperson de nærmeste dagene.
Karianne – som ikke har en bråte løsninger der det egentlig ikke finnes noen - som ikke tar deg gjennom hundre sjekklister for å minne deg på alt det du skulle ha gjort, og som er akkurat passe strukturert, medfølende og redd til å hjelpe deg igjennom situasjonen. Karianne som dropper feriestarten for å være min kontakt til Oslo. Og ikke minst – hun kjenner Sør-Sudan, Kirkens Nødhjelps kontorlokaler og de ansatte her, etter mange besøk i Juba.
Det har vært spent i flere uker. Vår ryktebørs nummer én er Restaurant Bedouin. Her er piloter, forretningsfolk, utenlandske arbeidere og noen få lokale. Pluss den katolske presten Dan Eiffe som ledet Norsk Folkehjelps operasjoner i Sør-Sudan på nittitallet.
Her er det litt som i TV-serien Cheers – «everybody knows your name». I alle fall kollega Snorres navn – han er noe mer frempå enn undertegnede og konverserer ivrig med alle. Men serveringsdamen , Rita, kjenner meg i alle fall, og hun kommer umiddelbart med en iskald White Bull når jeg entrer barkrakken.
Krangel om parkeringsplass?
Dan har nære kontakter til presidenten, og han har aldri vært mer nervøs for sikkerhetssituasjonen enn det han er nå. Det er ikke helt lett å tolke det konkrete budskapet, men det stemmer ganske godt med hva andre kilder forteller oss.
Skytingen ved State House varer i nærmere halvannen time denne fredags ettermiddagen. Salva Kiir og Riek Machar har et krisemøte inne i bygningen for å unngå at situasjonen etter skytingen ved kontrollposten dagen før skal eskalere til noe mer. Det er i alle fall den offisielle versjonen.
Noe tyder på at kampene startet ved en tilfeldighet og frilansjournalist Maren Sæbø, som også var i Juba, fortalte meg denne versjonen: Livvaktene til Riek Machar og presidentens livgarde krangler om parkeringsplasser inne på området. En offiser fra SPLA-iG fiker til en kvinnelig soldat fra SPLA-iO. Kollegaen til kvinnen skyter umiddelbart offiseren som slo.
Og dermed er blodbadet i gang, og kampene inne i forgården sprer seg til veien utenfor hvor en rekke soldater fra de to fløyene er plassert. Forsterkninger fra Riek Machars styrker ankommer etter hvert i pick-up’er med sine mitraljøser, men da er mye tungt artilleri hos regjeringshæren kommet på plass. Det finnes ingen dekning og likhaugen bare vokser. De seneste tallene anslår at nærmere 300 døde i skuddvekslingen.
Rolig nasjonaldag – før det smeller på ny
Uavhengighetsdagen forløper helt rolig med bare litt spredt skyting. Min kollega Diana er klar på at hun gjerne ønsker seg ut av landet fortest mulig, og jeg bestiller en flybillett til henne til Nairobi neste dag. Det flyet kom aldri til Juba.
Tidlig på søndag snakker jeg med Gunnar på ambassaden. De har flyttet over til amerikanernes leir. De er klare på at situasjonen er uoversiktlig og usikker og vil evakuere så snart situasjonen tillater det. Men siden gårsdagen forløp rolig har vi jo et håp om at det er over for denne gang. Det var det ikke.
Bare minutter etter telefonsamtalen med Gunnar hører vi tunge granatnedslag oppe ved Jebel-området hvor Riek Machar og hans styrker holder hus. Kampene der oppe fortsetter hele søndagen og mandagen, og de sprer seg til området hvor vi bor – ned mot flyplassen og rundt FN-leiren. Gunnar sier militsen er blitt bevæpnet og det er særdeles dårlig nytt. Disse gutta skyter på alt og alle og de går ofte fra hus til hus for å rane, drepe og voldta.
Feirer med å skyte i lufta
Mandag kveld annonseres våpenhvile og vi puster lettet ut. Helt til det starter en kakafoni av skudd fra automatvåpen. Det skjer rett utenfor porten vår, og i området rundt. Vi dukker ned på gulvet og kryper inn på badet. Jeg ser på skypesamtalen vi har med andre NGO-arbeidere at noen tror det er feiring av våpenhvilen og de skyter i lufta! Gi nå disse gutta noe champagne i stedet tenker jeg. Det smeller inne på badet og en kule har kommet gjennom taket og truffet en flis. Rosie er nær ved å bli truffet. Etter hvert gir det seg, men det er ikke helt den beste sovemedisinen.
Skal vi evakuere eller bli? Det er jo ikke noen god følelse å stikke av når problemene tårner seg opp. Det er denne skamfølelsen jeg alltid kjenner på når jeg sitter på flyet fra Juba til Nairobi – vi kan alltid reise fra problemene og komme tilbake til et trygt Norge. Ja, verden er urettferdig, men jeg kjenner denne følelsen sterkere i dag.
Det virker som våpenhvilen kan holde og vi føler oss ganske trygge innenfor murene. Men samtidig er dette den farlige perioden. Det finnes ikke lenger forsyninger i Juba – alle butikker og markeder er tømt for varer, og nå er soldater og mobben på jakt etter mat og verdisaker. Da er våre boliger et ettertraktet bytte. Samtidig vet vi ikke helt hvem som styrer denne byen lenger og hvem, om noen, som har kontroll med Juba. Jeg ringer Nina i Danske Kirkens Nødhjelp, og vi bestiller evakueringsflyet fra Planes of Africa. Etter forrige krise i 2013 har vi og noen andre NGO’er et evakueringsfly i beredskap.
Pugget «forgasser» på Dinka
Jeg ser på Skype-forumet at du bør helst være forhandlingsekspert for å tråkle deg gjennom aggressive og ganske brutale kontrollposter. Men hva er trikset ? – resitere Koranen på arabisk fungerer ikke her, men jo - jeg må lære meg noen fraser på Dinka. Språk kan være en veldig konfliktdemper, og jeg ringer Dhieu og ber han komme opp i hovedhuset (han bor i nabohuset og er Dinka).
En times pugging, notering og trening og jeg har lært meg noen både viktige og uviktige setninger. «Vi har problemer med forgasseren», kan jo være greit å kunne på Dinka. Jeg prøvde meg på sikkerhetsvakten vår og det fungerte på han. Han lo så han ristet. Det var egentlig den eneste praksisen jeg fikk. Alle kontrollposter var borte fra veien til flyplassen.
Juba International Airport - en av de mest kaotiske flyplasser i verden, er denne morgenen forvandlet til disiplinerte køer som sluses gjennom flyplassen ganske så effektivt. Riktignok må jeg putte 550 Sør-Sudanske pund (ca 100 kr) i en enorm svart plastsekk full av penger, men jeg tror jeg kan leve med det. Vi tar av 09:45 i en Fokker 50 på vei til Nairobi.
Den store klumpen i magen
35.000 er flyktet fra hjemmene sine under kampene om Juba. De har søkt tilflukt hos familie, kirker og i FN sine leire. Og det er en stri strøm av flyktninger til Uganda. Når mange samler seg på små flater bryter det gjerne ut kolera. Også i dette tilfellet. Husk at Juba ikke har noen sentral vannforsyning eller kloakksystem.
Vannet hentes stort sett fra Nilen og hvis du som nordmann prøver å drikke det vannet kan jeg garantere noen smertefulle dager. Kirkens Nødhjelp har boret og rehabilitert brønnhull i Juba den siste måneden. Og vi har levert tepper, utstyr og hygieneartikler. Nå handler det om å tilrettelegge for at de kan dra tilbake til hjemmene sine.
Mange sivile har mistet livet i kampene, men dette er tall som aldri vil bli offentliggjort. Brutaliteten kan være hinsides det du orker å tenke på. Det så vi fra rapporten fra den Afrikanske Union om kampene i nord, vi hørte om det nylig etter kampene i Wau og det kommer langsomt frem i fortellingen om Juba også.
Det er noen lidelser for dette folket som det er vanskelig eller umulig å sette seg inn i eller bli en del av. Gjennom tiår har det vært en kamp for å overleve – frykten for vold og krig, kampen for mat til familien, de mange sykdommene. Og så er det vel også slik at vi ikke fatter hvordan de fortsatt har håp, kan gå videre, le og ha glede i livene sine.
Mange kriser kjemper om oppmerksomhet i opinionen. Dette er ikke tiden for å glemme Sør –Sudan.
