Blogg-liste
Safe Haven
-Du må finne en "safe heaven", om forfølgerne er etter deg, sa den britiske spesialsoldaten på sikkerhetskurset. Som sagt, så gjort. Mitt safe heaven ble den lokale restauranten – Paradiso.
Jeg ankommer Juba og drar rett på et tre dagers sikkerhetskurs. På tide – etter to år i Darfur med bare en times gjennomgang er jo litt snaut – for å uttrykke seg forsiktig.
Kursleder var tidligere SAS-soldat (britisk spesialstyrke) med erfaring fra Irak og Afghanistan. Jeg var egentlig ganske rolig før kurset, men han klarte raskt å skremme vettet av de fleste av oss med alt som kunne vederfares en stakkars bistandsarbeider. Videoopptak med selvopplevd skuddveksling var ganske sterk kost og førstehjelpsfilmene fikk meg nesten til å gå i bakken. Men, han poengterte stadig viktigheten av å finne en safe haven hvis man hadde forfølgere eller kom opp i krisesituasjoner. Det kunne være hoteller, NGO’er eller FN.
Jeg er jo en samvittighetsfull mann og har tatt oppgaven med stor seriøsitet. Jeg har funnet mitt Safe haven – Paradiso, min lokale restaurant. De av oss som ikke forventer de store opplevelser i det hinsidige, må ta med seg de små paradiser på jord innimellom ganske mange deprimerende nyheter.
Jeg jobber vanligvis halv dag på kontoret på lørdager – fra 10 til 14 – den perioden vi har strøm fra generatorene. I heldige øyeblikk har vi "bystrøm". I vinter pleide jeg å spasere hjem (20 minutter) i en temperatur som nærmer seg badstu-assosiasjoner. I starten med laptopen i sekken, men nå bør man jo helst ikke gå med veske eller sekk i denne byen. Gatekriminaliteten er oppadgående.
I det jeg krysser Airport Road har jeg alltid denne følelsen av å bli forfulgt eller stirret på. Det kan være innbilning sier du og det kan vel godt hende. Uansett skjærer jeg kjapt ned til min Safe haven – Paradiso, som ligger 50 meter nede i gata. Når det nærmer seg 40 grader, du har jobbet i seks lange dager, og en smilende Etiopisk skjønnhet ønsker deg hjertelig velkommen med en iskald Tusker Lager - vel, jeg er en nøysom fyr og jeg krever ikke så mye mer.
De har et brukbart trådløst nettverk på Paradiso og jeg drar opp laptopen. Ikke for å sjekke mail denne gangen, men for å se sportssendingene på NRK. Jeg er jo noe over middels interessert i vinteridrett, men NRK gir meg den utrolig irriterende meldingen at de ikke har rettigheter til å vise det i utlandet. Det er det sikkert noen av dere som har merket. Jeg prøvde å få Eurosport på kabel-TV, men det var tydeligvis ikke så lett. Så jeg googlet følgende spørsmål: «Hvordan se norsk TV i utlandet gratis?» Det er mulig jeg beveger meg på lovens kant, men jeg betaler tross alt NRK-lisensen med TV’n stående på et lager på Kjeller.
Det var 198.000 svar på det spørsmålet. Fantastisk! Jeg var tydeligvis ikke helt alene og valgte et av alternativene. Riktignok var det ikke helt gratis, men fire dollar i måneden klarer jeg. Så la jeg et par nye IP-adresser for DNS-serveren for å late som jeg er i Norge og vips- jeg var på nett med NRK1 og herlige sportssendinger. Så da vet dere det! I vintersesongen er jeg lørdag ettermiddag på mitt lokale safe haven, Paradiso, drikker øl og heier på Johaug og Sundby. At jeg stjeler båndbredde fra de andre kundene kan jeg leve med.
Land of opportunity
Før og etter selvstendigheten i 2011 var det en veldig optimisme i Sør-Sudan. Dette var utposten hvor nærmest alt manglet – infrastruktur, hoteller, internett, mobildekning osv. Det strømmet til med entreprenører og forretningsfolk fra nabolandene og det ble en veldig boom i mange typer forretningsaktivitet. En stripe av NGO’er i kjølvannet av all FN-aktiviteten med hundrevis av kjøpesterke utlendinger og en haug med hvite Landcruisere. Det skapte naturlig nok et marked for flere hoteller, barer og verksteder. Så var det jo et håp og et ønske at de lokale fikk del i bonanzaen.
Men det skjedde bare i liten grad. En ting er det lave utdannelsesnivået. I Sør-Sudan er noe sånt som 90 prosent analfabeter utenfor byene. Og de som er utdannet blir sugd inn i FN-systemet eller i de internasjonale organisasjonene i stedet for å skape eller bidra med lokale arbeidsplasser. Dette er dessverre også en del av bistandsvirkeligheten. Derfor finner du kenyanere og etiopiere og folk fra Uganda i restauranter og barer. Selv ikke min lokale frukt- og grønnsaksbod drives av folk fra Sør-Sudan.
Det lokale næringsliv handler mer om veksling av valuta og salg av bensin. Dette er byen med verdens høyeste tetthet av bensinstasjoner (!) etter at det åpne markedet kollapset og drivstoff ble vanskelig tilgjengelig. På hvert eneste gatehjørne er det guttunger som har et arsenal av 1,5 liters plast-brusflasker med bensin – farlig joda, men det er ganske mye du kan dø av i dette landet. I tillegg til eksplosjonsfaren kommer det stadig soldater med sine pick-up’er og AK-47 for å inndra svartebørsvarene. Men gutta er lynraske når fare nærmer – jungeltelegrafen funker bedre enn noe nødnett og de er vekk på et blunk. Og tilbake på under et kvarter. Mens de tjener noen etterlengtede pund.
