Kirkens Nødhjelps blogg

Det er ikke flaut å tisse i buksa

Tenk om du ikke klarer å holde deg, at du rett og slett tisser i buksa. Helt uten kontroll. At du tisser på deg på jobben, på skolen eller når du henger med familie og venner.

Når man er langt unna landsbyer, er det ikke lett å finne et sted å gå på do. Som her i Etiopia. Hvor mange må gå på do i skogen.   FOTO: Håvard Bjelland/Kirkens Nødhjelp

Visste du at det skjer med så mange som en av fire kvinner over 35 år? Det visste ikke jeg. At over 200 millioner mennesker lider av inkontinens, og at det i landene hvor vi jobber, er det store mørketall? Det visste jeg heller ikke.

Inkontinens er ikke noe vi snakker om. Ikke engang her i Norge. Vi som snakker om alt. Som er så stolte av at vi er så åpne. Men inkontinens, er ikke akkurat det vi snakker om i lunsjen.   

Så hvorfor er det farlig snakke om, da? Det er ikke akkurat noe man blir smittet av. Det er ikke noe man har påført seg selv. Alt fra fødsler, stress, medfødt til vold og voldtekt, kan føre til inkontinens.  

Hva gjør vi i stedet? Vi ler det bort,  er flaue, føler skam, isolerer oss og deltar ikke i det sosiale livet i frykt for lekkasjer når det passer som verst.  Så trist. For jeg tror mange kjenner seg igjen, selv om det er et lite uhell eller om det kommer mye. Det gjør hvertfall jeg.  

For jeg har ledd så jeg har tisset på meg, jeg har hatt lungebetennelse og hostet så fælt at det har vært umulig å holde igjen. Jeg har født tre barn og kan ikke hoppe tau uten at det kan komme et uhell. Det er kjedelig, men vanlig for damer på 48 år. Og damer på 35 og på 60 år. 

IMG_20190904_154416_resized_20191023_083432584.jpg
Her er en do i landsbyen Beseko i Etiopia. De har fått rent vann for ett år siden, og skal nå bygge nye toaletter.  FOTO: Anette Torjusen/Kirkens Nødhjelp

Og jeg er heldig og du er heldig. Hvis du bor i Norge. Jeg kan hoppe rett i dusjen, jeg kan gå på do og tisse før jeg skal trene og jeg kan få vasket klærne hvis uhellet først er ute. Jeg kan også gå på apoteket å kjøpe hva jeg måtte trenge av hygieneartikler. Alt fra bind til hostetabletter.  

For en måned siden var jeg i Etiopia. På grunn av regntiden var det vanskelig å komme frem. Broa til landbyen vi skulle besøke var tatt av elva. Vi hadde allerede kjørt bil i to timer på humpete veier. Det mannlige følget mitt kunne slå lens i veikanten, men det er jo ikke så lett å sette seg ned over alt for en dame.  

Løsningen ble at jeg måtte klatre opp i et skogsholt, mens kollegaen min holdt vakt. Heldigvis hadde jeg gummistøvler, for den lille lysningen blant trærne, var et hyppig brukt toalett. For både avføring og urin.  

Tenk om dette var eneste alternativ hvis jeg i tillegg led av inkontinens, når det å gå på do ofte er et viktig forebyggende tiltak. At jeg måtte tråkke i bæsj for å gjemme meg for å gå på do. Det er det for mange mennesker.  

Man anslår at hver tredje person i verden ikke har tilgang til en trygg do. Når 200 millioner mennesker har inkontinens, så kan vi bare tenke oss hvordan det må være. Å lukte urin, ikke få vasket seg, ikke kan jobbe, gå på skole eller ta del i samfunnet. For det er det som skjer. Man tør ikke lenger gå ut. Av skam, skyld og frykt.  

Jeg er så stolt av at jeg jobber et sted hvor vi snakker om det som er tabu. At Kirkens Nødhjelp jobber hver dag for å bryte tabuer. At vi får utviklingsministeren til å snakke om mensen fra Stortingets talerstol, at vi få religiøse ledere til å kjempe mot omskjæring og at vi nå skal snakke høyt om inkontinens. Fortelle at det nytter. Doer, rent vann og gode hygieneforhold hjelper. Gir damer og menn med inkontinens et verdig liv. Bli med du også og bryt tabuet. Det er ikke flaut å tisse i buksa.