Jeg skulle ikke ha sittet i Norge mens jeg skriver denne bloggen. Jeg skulle vært i Haiti. Skulle ha landet på flyplassen i hovedstaden Port-au-Prince som så mange ganger før. Men nå er det umulig.
Tenk om du ikke klarer å holde deg, at du rett og slett tisser i buksa. Helt uten kontroll. At du tisser på deg på jobben, på skolen eller når du henger med familie og venner.
Jeg var litt usikker på hvordan prosjekter som skal hjelpe jenter å etablere små bedrifter kunne kalles et arbeid mot kjønnsbasert vold. Usikkerheten forsvant i møte med Chisomo Mizati i Tyholo sør i Malawi.
Kirkens Nødhjelp har store forventninger om at årets statsbudsjett gir et reelt løft for verdens fattige. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein har satt en kurs og gitt løfter som vi har applaudert. Nå er det tid for å levere. Presentasjonen av statsbudsjettet blir et sannhetens øyeblikk i så måte.
FNs høynivåuke er nesten over. Det begynte med et klimakalas der nesten bare ledere med ferske løfter fikk tale. Så to dager med diskusjon om bærekraftsmålene – som jo er en relativ lang liste over hva som vi ønsker og håper skal skje inne 2030. I dag kommer regningen – høynivådialogen om Finansiering for utvikling (FfD). Så nå er det bare å bli enige om hvem som skal betale.
Skal Norge bli et foregangsland på bekjempelse av sult, må regjeringen sette et klimamål på minst 53 prosent og stanse salg av og investeringer i militært materiell til områder i krig. For sult, klima og krig henger sammen.
Fremdeles treffer jeg folk som mener at ikke kirken burde mene noe om klima og miljø fordi de mener at vi ikke skal engasjere oss i «politiske spørsmål». Med en forpliktelse til å kjempe for rettferdighet og ansvarlig forvaltning av skaperverket har vi imidlertid ikke noe valg. Det er et kall.
