Tøffe arbeidsforhold i Jerusalem den siste tiden

Kirkens Nødhjelps ansatte ved vårt Jerusalem-kontor deler i dette brevet noen erfaringer fra den siste tidens spente stemning. "Alt vi ønsker er å dele med dere hvordan det er å arbeide i Jerusalem akkurat nå", skriver de.

Arrestasjon utenfor gamlebyen i Jerusalem
Israelsk politi arresterer en man utenfor inngangen til gamlebyen i Jerusalem. Han hadde med seg et palestinsk flagg, som ikke er tillat i Jerusalem. Foto: Kirsti Næss/Kirkens Nødhjelp

Dette er ikke en politisk artikkel, og det er ikke en diplomatisk artikkel. Det er kanskje ikke en helt objektiv artikkel, men det er en artikkel om våre privatliv og om våre personlige opplevelser i løpet av de siste to ukene.

For de av dere som ikke har fått med dere den siste tidens hendelser, kan man oppsummere med at Jerusalem har beveget seg forbi kanten av stupet. For de av dere som har hørt nyhetene, regner vi med at dere har hørt om den skytingen, den knivstikkingen, og om at alles sikkerhet er satt i spill. Det er vanskelig å holde oversikt over situasjonen, eller i det hele tatt å vite om rett og galt finnes i en slik situasjon. Vi ber dere ikke om å fullt ut forstå situasjonen eller å bedømme den. Alt vi ønsker er å fortelle dere hvordan det er å arbeide for Kirkens Nødhjelp i Jerusalem akkurat nå. Dette er historien til Kirkens Nødhjelps ansatte i Jerusalem.

Første overtredelse mot okkupasjonsmakten: Å hente mannen min på jobb.

På vei hjem fra jobb, etter å ha hentet barna på skolen, tenkte jeg det ville være tryggere å hente mannen min på jobb på grunn av den spente stemningen og sammenstøtene. Vi vet så alt for godt at unge menn er dem som oftest rammes av forhastede målvurderinger. Jeg ville ikke at mannen min skulle være neste blink. Etter at han hadde satt seg trygt i bilen med meg, kom et lettelsens sukk litt for tidlig, da vi ble vinket inn til siden ved en ambulerende kontrollpost. Det jeg hadde antatt var den tryggeste måten å komme seg hjem på viste seg å være en krass dom. Min manns bosteds- og arbeidstillatelser ble ytterligere begrenset. Bilen ble fotografert og registrert som et mistenkelig kjøretøy som brukes til transport av "ulovlige" innbyggere inne i Jerusalem. Vi ble alle ransaket. Jeg slapp til slutt unna med en advarsel: "Hvis vi ser mannen din i bilden din igjen, mister han arbeidstillatelsen, og det vil få konsekvenser for deg." Konsekvenser betyr i verste fall fengsel. Som tobarnsmor er ikke dette en byrde du vil ha hengende over deg når du drar på jobb hver morgen.

Andre overtredelse mot okkupasjonsmakten: Å gå over veien.

Jeg var på besøk hos min far, som akkurat hadde gjennomgått en operasjon, på sykehuset. Sykehuset ligger i Vest-Jerusalem, langt unna alle sperringene og ghettoene som nylig har dukket opp. Jeg parkerte bilen, satte opp parkerings-appen på telefonen og krysset gaten. Plutselig stoppet en militærbil meg og jeg ble omringet av fire grensekontrollsoldater. Jeg ble overrasket, og frøs til i redsel. Jeg skjønte med en gang at jeg, som så mange andre unge menn jeg har sett på TV, ble sett på som en mistenkt. Jeg visste at hvis jeg ikke reagerte på riktig måte, ville jeg bli siktet på som de andre ofrene for "skyt først og spør etterpå"-holdningen jeg har sett bli brukt mot så mange unge menn den siste tiden. Og ganske riktig ble jeg mistenkt. Jeg ble forhørt om hvorfor jeg var på sykehuset, hvorfor jeg krysset gaten, hvorfor jeg så ned og hvorfor jeg sjekket telefonen min. Hvis dette gjør meg til en mistenkt vet jeg ikke hva det er som gjør meg normal!

Tredje overtredelse mot okkupasjonsmakten: Å være på feil sted.

Jeg trodde jeg hadde funnet den perfekte leiligheten. Akkurat stor nok for meg og min datter, fem minutter unna jobb og i en flott bygning. Livet mitt var enkelt men velfungerende. Men jeg bor i feil nabolag. Plutselig en dag ble alle de fire veiene ut av nabolaget mitt blokkert. To permanent stengt og to med militære kontrollposter, som førte til at dette tett befolkede området ble overbelastet av trafikk og fullstendig kvalt. En tur som pleide å ta 30 minutter — å få datteren min på barnehagen og meg selv til jobb — tar nå to og en halv time. Jeg rekker ikke å jobbe fulle dager, og jeg kommer på jobb mer utslitt enn om jeg hadde løpt maraton. Den første dagen jeg skulle komme meg ut via kontrollpostene lå fortsatt tåregassen i lufta etter kvelden før. Det er ikke mye man kan foreta seg med en treåring i bilen, låst fast i endeløs trafikkø, når man kjenner det begynner å klø i halsen og i øynene. Min mor får ikke komme og besøke oss lenger. Hun er ved dårlig helse, og Gud forby at hun skulle trenge å komme til et sykehus i all hast slik det er her nå. Jeg vet at jeg aldri ville rukket å få henne dit i tide.

Kontrollpost
Nylig oppsatte kontrollposter overalt i Øst-Jerusalem, som denne utenfor Kirkens Nødhjelps kontorer, skaper forsinkelser for arbeidende, studenter så vel som pasienter og ansatte som prøver å komme seg til sykehusområdet. Foto:LWF

Så hvordan klarer vi oss? De av oss som kan, drar hjemmefra med de største øredobbene, den mest fargerike sminken og ellers så mange feminine uttrykk vi kan finne på. Og jo flere babyleker og barneseter som er synlige i bilen, jo bedre. Vi gjør dette for at soldatene og bosetterne skal se på lang avstand at vi er kvinner. Dette eliminerer ikke risikoen for å bli utvalgt som mål, men vi håper det reduserer den. Dette er enklere for oss enn for våre mannlige kolleger som ikke kan benytte samme taktikk. Det eneste de kan gjøre er å svelge stoltheten sin, glemme verdigheten sin og godta den ydmykelsen de blir påført hver gang de blir kontrollert hver eneste dag. Og kan du se for deg at selv med alt dette, så er vi de privilegerte — vi har ID-kort fra Kirkens Nødhjelp som skal gi oss et minimum av beskyttelse.

Vi ber ikke om mye. Vi ber ikke en gang om noen mirakuløs løsning på situasjonen. I dette øyeblikk ønsker vi bare å slippe å bekymre oss for å etterlate barna våre på skolen, vi ønsker å slippe å se enda en person bli skutt i hodet utenfor kontoret, vi ønsker, mest av alt, å slippe å bekymre oss for om vi kommer hjem igjen når vi drar om morgenen. Vi er ansatt av Kirkens Nødhjelp for å jobbe med å forsvare menneskers rettigheter, men hvordan kan vi gjøre det når vi ikke en gang kan forsvare oss selv? Vi ber for at all volden ikke fører til at denne byen, symbolet på håp, tro, kjærlighet, rettferdighet og fred, vuggen til de monoteistiske religionene, ikke svinner hen.

 

Les mer om vårt arbeid med fredsbygging her

Vi arbeider med fredbygging i disse landene:

Afghanistan Den dominikanske republikk
Kongo Mali
Pakistan Sør-Sudan

Publisert: