Om Norge virkelig ønsker å gjøre en forskjell i Burundi, så må vi bruke ressursene på de riktige stedene. Vår støtte til fredsprosessene i AU og FN er viktige, men om vi skal skape fred og forsoning på grasrota i Burundi, så må Norge også ty til Guds hus.
Et land i Sentral-Afrika, på størrelse med Hedmark fylke, med over 11 millioner innbyggere.
Etter uavhengigheten i 1962 har landet vært gjennom flere tiår med konflikt, deriblant massedrap og folkemord. Skillelinjene i konfliktene har i stor grad vært mellom de etniske gruppene hutu og tutsi.
Etter lengre forhandlinger ble det signert en fredsavtale i 2000, som i stor grad har holdt. Dette har Burundi høstet ros for.
De siste årene har derimot flere internasjonale aktører blitt urolige for utviklingen i landet. Det toppet seg i mai i fjor, da opposisjonen protesterte kraftig på president Pierre Nkurunzizas planer om gjenvalg. Opposisjonen mener hans presidentkandidatur er grunnlovstridig.
Uroen eskalerte, og førte til flere drap og et forsøk på statskupp. Politiet i Burundi ble beskyldt for å angripe sitt eget folk, og det var stor bekymring for videre eskalering.
Konflikten er mindre nå, men det er fortsatt uenigheter i landet etter at president Nkurunziza vant valget i juli i fjor. Det pågår samtaler mellom partene for å unngå en ny eskalering av konflikten.
Det var med glede Kirkens Nødhjelp så at Krf sin stortingsrepresentant, Astrid Aarhus Byrknes, gjorde situasjonen Burundi til et tema i Stortinget denne uken.
I svaret fra utenriksminister Børge Brende er det tydelig at han tar den kritiske situasjonen i det sentralafrikanske landet på alvor, og ministeren lover at Burundi også vil bli et diskusjonstema ved flere anledninger utover sommeren.
Alt dette er bra, men likevel vil vi understreke hvor viktig det er at Norges bidrag til fred og forsoning i Burundi også inkluderer «folk flest».
Fredsprosesser på både internasjonalt og nasjonalt nivå er vel og bra, men skal vi nå grasrota i Burundi, så må vi ut av maktkorridorene og ta i bruk de institusjonene som når ut til flest - og som fungerer best.
I Burundis hovedstad Bujumbura sirkulerer det mange skrøner om de store flotte hotellene som vokste frem i byen under de forrige fredsforhandlingene på slutten av 90-tallet. Store penger gikk til viktige, dresskledde menn som forhandlet frem en avtale. De utenlandske aktørene kastet penger på landets elite for å skape fred, mens prosessene på grasrota fikk på langt nær like mye støtte.
Resultatet ble en fredsavtale den gangen, men vi bør likevel unngå historier om nye luftslott i Bujumbura. Derfor mener vi Brende også må få øynene opp for kirkens rolle i Burundi, og deres påvirkningskraft overfor grasroten i landet. Vi har mye å hente ved å banke på kirkedørene, Brende.
Mens menneskerettsorganisasjonene stort sett jobber fra utlandet, så er kirkene til stede i hverdagen i Burundi. Og med en president som ble «født på ny» etter å ha hørt Aril Edvardsen preke, som spiller på fotballaget Hallelujah FC og som sier at han er «valgt av Gud», så sier det seg selv at kirka står sentralt.
Om vi klarer å få de ulike kirkene i Burundi til å bli samkjørt og samstemte, så vil sjansene øke for at Burundi klarer å komme seg styrket ut av de turbulente tidene. Med begrensede midler har Kirkens Nødhjelp og våre partnere klart å lage et utkast til en plan for kirkelige aktiviteter for langvarig fred. Men det er fortsatt et stykke å gå før alle kirkelederne er enige og står sammen.
Vi håper Utenriksdepartementet vil fortsette å støtte vårt arbeid, og at de i tillegg til å støtte AU og FN er villige til å se verdien av lokal forankring. For fred skapes ikke på fine hoteller, det skapes blant mennesker i gatene, det skapes under parasollene på markedene, og det skapes på åkrene på landsbygda.
Her kan det til og med være penger å spare. For man trenger ikke være noen ekspert i verken økonomi eller utviklingspolitikk for å skjønne at det er bedre å forebygge konflikter, enn det er å stanse dem. Burundi har lenge stått ved et veiskille der vi trenger en felles innsats for at landet skal fortsette på veien mot fred.
Vi i Kirkens Nødhjelp er glade for at den norske regjeringen støtter vårt arbeid med penger og ord, og håper de også vil styrke våre initiativ til å få med grasrota. Fjorårets fredspris til den tunisiske kvartetten viste tydelig viktigheten av sivilsamfunnet når et land står i en krise. I Tunisia var fagforeningene løsningen, i Burundi er det kirken.
Les mer om vårt arbeid med fredsbygging her
Vi arbeider med fredbygging i disse landene:
| Afghanistan | Den dominikanske republikk |
| Kongo | Mali |
| Pakistan | Sør-Sudan |
Publisert: